I've got nothing against God. It's his damn fanclub I can't stand.

Nå har jeg ikke blogget på evigheter, og jeg føler meg helt tom inni meg. Det er som om livet mitt har mistet en vesentlig ingrediens, og jeg ikke har visst hvordan jeg skal fungere uten. Eller så har jeg bare glemt det fordi jeg har hatt bedre ting å gjøre på.....som å se snart tre rake sesonger med Grey's Anatomy! Jeg ante ikke hva folk snakket om da de var hektet på dette for snart 80 år siden. Jeg tenkte for det meste "DØØØØHHH GIBBL GIBBL GURGLE SIKLE MEEEEHHHUUUUEEELLL". En døll sykehusserie der alle roter seg bort i alle og mennesker overlever på mirakuløst vis fordi legene utvikler overnaturlige krefter mellom all sexen de får. Hvem visste at et sånt konsept kunne være SÅ fetchy? Jeg er så evig takknemlig for at jeg er singel, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet for å ha lyst til å sitte å se episode etter episode, for så å bli skuffet fordi de på sykehuset har enormt mye mer spennende forhold enn vi har. Ja, altså, hvis en frøken er midt i en episode når en herre prøver seg, og får avslag, og årsaken er hva som helst, så er det ikke den virkelige årsaken. Den virkelige årsaken er at hun virkelig vil se ferdig den episoden. Og hvis du blir nedvalgt for en episode hun kan trykke på pause i og se ferdig dagen etter, ja, så er det ikke all that great. Sorry to break the news for alle dere som tror på at kvinner kan ha mensen annenhver uke, og at migrene kan komme og gå som pickaboo i en eske.

I dag har det vært "Impuls" på skolens område og omegn. Jeg skal ikke late som jeg kan forklare hva det egentlig er, men jeg kan fortelle hva det innebærer gjennom mine øyne. Det første som møtte meg var gladkristne mennesker. Mange av de, og tidlig på morgenen. De ville (med høy, skjærende, overhyggelig og nærmest syngende stemme) vite hvor gymsalen var. Så jeg ga de direksjonene til svømmehallen, og håpet på de tok det som et tegn på at de skulle prøve å gå på vannet, og druknet i vannet og bæsjen til de som har bæsjet i bassenget (true story). Jeg er nå ubeskrivelig glad for at jeg har vært for slapp til å dra meg opp i det vannet enda. Så hang det megastore plakater på inngangsdøren til bygget mitt. BØNNEMØTE I AMFIET. Wohooo. Innenfor sto det en liten gjeng med forvirrede små mennesker med regulering og alt for mye entusiasme til å lete etter bønnemøte og til at klokken var sovetid. Det jeg derimot var takknemlig for, var at til min store overraskelse var det ingen av de som hoppet på meg, overfalte meg og ville vite om, og deretter endre mitt forhold til Gud. Det har skjedd mer enn én gang i mine 6 år på kristen privatskole for å si det sånn. På kiwi var jeg vitne til det største krakket kristendommen noensinne har hatt. Dagens nøtt: Hva får man hvis man kombinerer verdens to største katastrofer?

Svar: En religionsonepiece.

Jeg har spurt før, og jeg spør igjen; Hva gjør denne vrangforestillingen så mye mer attraktiv enn alle de andre? Det er en tanke og en tro om at noe overnaturlig som ikke på noen måte kan bevises eksisterer, og får en til å endre oppførsel og tankegang rundt denne troen. En dag på Sandviken sykehus, og en finner fler enn dette tilfellet av vrangforestillinger. Men hva er det som gjør at Geir Ronny blir innlagt fordi han tror at usynlige alver prater til han og forteller han hva han skal gjøre, og det innebærer å rane en butikk i ny og ne, og må sitte der resten av livet, mens Tulla Amdulla som tror at usynlige Allah prater til han og forteller han hva han skal gjøre, og det innebærer å sprenge seg selv og femti mennesker i ny og ne, blir hyllet av millioner?

"When one person suffer from a delusion, it's called insanity. When many people suffer from delusion, it's called religion."

en av DE morgenene.

Noe jeg sårt må innrømme at jeg savner, er å være alene om morgenen. Jeg trenger en times tid på å komme meg fra dyp, bekymringsløs søvn til å være i form til å takle dagens motstander som rampejente. Det får man ikke på folkehøyskole. Her står du opp, 5 minutter senere så POW POW får du realiteten slengt i trynet. Og realiteten og dens deltakere suger som regel.

Det hele begynner med at jeg må sitte på lærerkontoret (igjen) og høre på et ti minutters foredrag som inneholder å snakke rundt grøten for å komme frem til det enkle at jeg kom beruset tilbake til skolen. Det kunne tatt 5 sekunder. "Via en lærer som du var dum nok til å være venn med på Facebook har jeg fått med meg at du prøvde å lure oss og slippe unna med å komme full tilbake, stemmer det?" "Ja." Så enkelt kan det faktisk gjøres, men nei. Her skal vi lage fiktive historier om lærere som treffer på elev, uten å nevne navn, og hva jeg selv ville gjort i en slik situasjon, bare for å dra ut denne ubehagelige, kleine og fra min side lett irriterte og bitre stemningen.

Deretter søker jeg permisjon hos en annen (min) lærer for å reise på landslagssamling i Bergen. "Hvorfor er alle landslagssamlingene i Bergen?" Alle samlingene er ikke i Bergen, men jeg trenger jo ikke søke permisjon om den er 10 minutter unna. Idiot. Da må jeg høre på et intervju av mistenksomme spørsmål angående det. Jeg tilbød meg til og med å komme med signert dokument fra trener hver gang jeg har vært på samling da jeg begynte her, men det var ikke nødvendig, han stolte nå såpass på meg. MUCH.

Jeg føler meg aldri så liten som når lærerne skal irettesette meg. I det ene øyeblikket skal de være kompis, og i det neste snakke til deg som om du er 4 år gammel og har spist opp sjokoladen i skapet. Jeg er ikke vant til sånne omsetninger fra andre mennesker om de så er 12 eller 50 år gamle. Jeg er ikke vant til ikke å bli stolt på, for jeg har ikke gitt noen grunn til at det skal være sånn. Hvordan mener de at vi skal forholde oss til de? Jeg gidder ikke senke guarden og være med på deres "vi er lærer-elev, men kan vel ha et kompisforhold av den grunn" det ene øyeblikket, for ikke å bli stolt på i det neste. Hvis jeg har gjort noe galt, så sier jeg det. Hvis jeg har tenkt til å dra til Bergen for å ha en frihelg, så sier jeg det. Og hvis jeg lyger om det, så har jeg sikkert en jævlig god grunn.

Det er hvertfall veldig tydelig at du må gjerne være kompis med læreren din, han eller hun kan være på ditt nivå i en samtale, og en kan ha et veldig hyggelig forhold til den personen, helt til du må regne med at de stoler på deg. Da er du bare verdens største drittunge, og hadde de hatt muligheten til det, så hadde de ringt foreldrene dine og sladret på deg. Jeg betaler 90 000 kroner for å gå her, så hvis mitt største mål med året var å skulke flest mulig dager for å reise hjem, hadde jeg vært en idiot av dimensjoner. Som om jeg ikke var bitter nok fra før av.

Latterkramper

Det er ingen rus i hele verden som overgår en kraftig latterkrampe. Når du må legge deg ned og det gjør vondt i de 2,5 magemusklene du har spart opp til sommeren, du må hive etter pusten, og nesten kjenner at urinblæren svikter. Når du vet at det du ligger i fosterstilling og får spasmer av egentlig ikke er morsomt en plass, gjør det hele 10 ganger morsommere, og du bare må slå i bakken med den ene hånden og se ut som en sjimpanse på speed. Latteren går over i et slags forsøk på å le, puste og å tenke på én gang, men ender i  en hikstende skrikelyd, og naboene begynner å bli bekymret for hva som foregår. Når du prøver å forklare hva du ler av, og tanken på ordene du forsøker å formulere ikke inneholder et snev av logikk, så det gjør krampene kraftigere, slagene i bakken hyppigere, og sjimpansetendensene tar av. Det er et av de øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

I går kveld var et av de øyeblikkene. Jeg og min venninne gjennom 7 år (høres mer enn det ser ut som - det er jo halve livet mitt), som også er roomien min her på Solborg har hatt noen sånne. Og i går var altså et av de. Vi lå i hver vår seng og funderte over navnet Bjørn Emil. Bare det er jo morsomt i seg selv, men når det dras ut forstår jeg hvorfor resultatet ble som det ble. Nei, jeg gjør ikke det, for når jeg tenker over det er det svært lite morsomt. For å plukke ut et lite utdrag, så kan du jo forestille deg å spørre Bjørn Emil om du kan få leke med søsteren hans, Orangutang Dagny. Personlig synes jeg at dyrearter er for lite brukt i norske navn. Ulv Egil klinger liksom for bra til ikke å bli brukt.

Hvis en god latter forlenger livet, blir dere ikke kvitt meg med det første.

:) 

Det skjer faktisk ting på Solborg.

Det som er så ufattelig kjipt med å gå en linje som adventure er at vi må vise våre sanne jeg hele tiden. Og med det mener jeg så klart at vi må gå uten sminke og se svette og jævlige ut HELE TIDEN. Jeg husker ikke sist jeg tok på mascara utenom lørdagskvelden. Av og til tenker jeg at det hadde vært så ufattelig mye diggere å gå en annen linje, å kunne kle seg i annet enn svette treningstighster og joggesko med håret i et misfoster av en ball på hodet. Sånn som Film og Media for eksempel. De kan bare hive på seg all blingen og brunkremen de måtte ønske, uten at det er i veien når vi skal løpe maraton. Sånn som Mari gjerne kan.

Brunkrem...

og bling.

Men for å oppnå litt ekstra luksus og brunfarge i hverdagen tar vi gjerne turen innom Brun og Blid. 

What's cookin' good looking!? Bare se så fin jeg blir liksom. 

Dessverre har møkkahuden min misforstått formålet med kunstige strålingspektre totalt, så (selv om det ikke synes så godt på bildet) den driter i å bli brun, og produserer masse små lysebrune flekker i trynet istedetfor. Også kalt fregner. Fregner suger. Det er for rødhårete tapere. Møkkahud. 

Når vi har blitt så brune og pene og blide, så regner vi jo med å get lucky, så da var det rett på butikken for å kjøpe hyggegummi.

NEI,  jeg mener tyggegummi. Ops.

Den eneste "luckyen" jeg fikk meg var dessverre Thea sin signatur på puppen i sammenheng med Darenight. Og kjære nyborgere; dere suger. Lett å ta ansvar for underholdningen når alt dere trenger å gjøre er å gå inn på Russeservice.no og hente fjorårets russeknuter, bli massert, få laget matpakke til, la vær å ta fellesvasken deres, bli klint med, ha en slave for en dag og se på film på kvelden at VI driter oss ut. 

Her skriver Ole Jakob brev til Bjørn Marit og spør pent om vi kan fortsette å ha fellesvask sammen. "Fordi vi jobber så godt sammen. Og jobben blir gjort godt når vi jobber sammen." Sykt random, har ingenting med saken å gjøre, men det var søtt. Idioten døgnet bare fordi en gjeng idioter ba han gjøre det så de slapp å lage show til i kveld.  Idioter.

Gjest om fest: Mads Thomassen

Solborg Folkehøgskole er en skole tuftet på sunne, kristne verdier, og med dette mener jeg et solid feste i avholds- og bedehuskulturen som blomstret for cirka hundre år siden. Alkohol er sett på med argusøyne. Gangsamlinger handler mer om rus enn gangens velvære og trivsel. BARE FOR Å GNI DET INN. All respekt til avholdsfolk, men jeg gidder det ikke. Sjenanse, «daddy issues» og generelt heminger forsvinner når promillen blir faretruende høy, men hva gjør det? Øl er snarveien til moro. 

Men for hver vanskelige situasjon finnes en kreativ løsning. Hva gjør vi? Vi leier oss inn på hotell, og fester som ekte rockestjerner. Knuser dører, senger, flasker og glass. Røyker, snuser og ikke minst; drikker som om morgendagen ikke eksisterte. Er man tvunget avholds i lengre perioder finnes det bare én måte for å oppveie dette. Drikke mer. Man må jo ha valuta ut av pengene. Om man husker kvelden er ikke like viktig. Føkk hukommelse, kan jeg få mer tequila Skorstein?

Denne helgen var intet unntak. Leiligheter og hotellrom ble anskaffet for kvelden – selvfølgelig med så mange personer per kvadratmeter som mulig. Har man sett en togvogn i India vet man hva jeg snakker om.

Det handler om økonomi. Mindre penger på romplass er lik mer penger til øl og sprit. Dette er viktig, for hendelsesforløpet for Solborg-elever på byen er ikke som alt annet. Man har først et førvors på hotellrommet, så har man et vors sammen med så mange andre Solborgere som mulig og tilslutt drar man på en eller annen lame nattklubb der 16 år gamle kurdiske gutter tafser på jentene,  guttene blir slått ned av hissige militærgutter fra Madla og noen stipendiater ødelegger kneet mens de gjør en severdig versjon av Tsjernobylbarnet.

Selv var undertegnede på et hotellrom mens han drakk seg opp når han ble ringt og spurt om han kunne hjelpe til å gjøre vorset i nevnte leilighet bra. Etter bildene å dømme diskuterte man tydeligvis påvirkningskraften av Dostojevskijs litteratur i samtida. Ikke noe særlig kult med andre ord. 

Heldigvis visste noen hvordan man kunne piske opp stemningen. Partymaker Mads var bare én telefonsamtale unna!

Med en gang undertegnede satte seg ned i sofaen begynte noen å råkline. Stemningen blir bedre!

Ikke nok med det! Noen morsomme triks, og hva skjer?

Folk går av skaftet! Bryst beføles!

Og siden stemningen var så god, så ønsket selvfølgelig beundrere å bli sett avbildet med undertegnede!

Selvfølgelig var det også noen som ikke klarte å kontrollere seg, og var mer dristige enn andre!

Med en så skyhøy stemning er fallhøyden stor. En liten tabbe blir fort en stor en, og når ett glass knuses kan stemningen fort bli ødelagt!

Hva skjer! Har partymakeren gjort en tabbe! Hva synes deltagerene om dette?!

Åh nei, åh nei! På tide å skygge banen!

Men det regner! Dette får man ordne opp i istedet!

Kanskje om man hjelper?

Hjalp det? Yes!

Og stemningen er på topp igjen!

Takk til Mads Thomassen/Undertegnede, og takk til Henriette som ble full nok til å godta slik sjikane på egen blogg. Jeg blir flau. 

mandag vettu

Nå er helgen (dvs den ene fridagen vi har) over, og mandagen kom som vanlig alt for tidlig.  Men det betyr jo bare maskin-time, har jo begynt på wasa sine spesial anabol-knekkebrød, så kjenner musklene og blodårene trenge seg ut allerede.

Se så svær jeg har blitt! Neida, bare Ingvild som er flink å vaske ull. Ullol på henne. 

I dag var det utdanningsmesse på Sola, og siden vi ikke hadde noe bedre å ta oss til, så tok vi turen bortom. Det første som møtte oss i trappen var 40 kids som sto i ring rundt to gutter som truet hverandre med å banke hverandre og å kastrere katten til den andre og you name it. Herlighet, jeg blir så flau når jeg ser sånt. Vet de ikke hvor teite de ser ut? Vet de at om noen år så kommer de til å bli kriminelle drittunger som lever av nav og stjeling? Også står de der som noen tilbakestående parasitthjerner og truer hverandre fordi de hater hverandre? slå nå da for pokker, det gjør jeg når jeg er sint. Idioter.

Det var bare èn ting på messen som fristet meg likevel. 

Mamma synes ikke det var det store likevel. Jeg er adoptert uansett, sikker på det. 

Bildet er av litt dårlig kvalitet, men dette er da kvitteringen på visumet mitt, som jeg endelig har fått kjøpt meg. Det er det mest avanserte idiotskapet jeg har vært med på på lenge, djeeez. Her er et utvalg av favorittene mine. 

Har/Er du medlem av terroristiske virksomheter?

Har du sykdommer som Gonorrea eller Syfilis?

Er du narkotikaavhengig?

Har du vært/Er du arrestert? For hva?

Det var jo ikke måte på så kresne de var her da, kontaktannonsene i Hjemmet har jo mindre krav i seg. Et under at de idiotene slapp meg inn spør du meg. Jaja, en liten hvit en må de vel regne med.

Ellers har jeg ikke gjort så mye spennende i dag. Bortsett fra å ringe Ingvild fra do og spørre om hun kunne hente dopapir til meg.

Hun var ikke sikker på hvor mye jeg bæsjet, så hentet like greit 8 ruller. Knapt, men bedre enn ingenting. 

om spinning.

Spinning - Innandørs sykling er ei form for kondisjonstrening der utøvaren syklar på ein spesiallaga, stilleståande «sykkel». Ein kan utføra slik sykling åleine eller på eit lag med instruktør på eit treningssenter. Slik lagsykling med musikk er kjend under varemerket spinning.

Wikipedia valgte å beskrive spinning sånn. Dessverre er det mye feilinformasjon ute og går på Wikipedia, og jeg har derfor tatt meg den friheten å oversette, slik at ikke andre føler seg lurt.

Spinning - Innendørs tortur er en form for helvete der offerne tråkker seg til døde på en spesielt irriterende "gnagsårprodusent". En bør gjøre det alene, men en kan også drite seg ut og gjøre det i fellesskap med en torturist i et møkkasenter. Slik idiotskap med dunking i bakgrunnen er kjent under varemerket YouReallyDon'tWantToTryThisAtHome,OrAnywhereAtAll.Really.

Jeg hadde min første time med dette helvete på onsdag. Da jeg gikk ned i kjelleren på treningssenteret var det første som møtte meg en 5 meter tykk bombedør. Flott, de har tenkt å stenge oss inne i dette torturkammeret og tvinge oss til å tråkke til vi dør. I rommet var belysningen dempet, og på "podiet" som sjefstorturisten hadde sjefssykkelen sin på sto det et stearinlys i hver ende. Det så seriøst ut som et gravkammer. Hvem faen tror han at han er? Virket hvertfall som han prøvde hardt for å få det til å se ut som vi tilba han. For det var nemlig en han. En han med en shorts på som jeg håper det var rumpeinnlegg i, for ellers hadde han bæsjet seg ganske kraftig ut. Og sykkelbriller. Shit så teit han så ut. Det andre jeg reagerte på var at alle de tynne, muskulære, senete menneskene i 60+ alderen for lengst hadde begynt å tråkke i vei. 5 minutter før timen begynte da jeg kom inn. Se til helvete å gå et annet sted å tøffe dere, jævla motivasjonsmordere. Det fortsatte bra da Audhild skulle prøve å hjelpe meg å justere setet og styret så det passet meg, for hvis ikke de hadde skjønt det på ansiktsutrykket mitt allerede, så visste hvertfall alle at jeg var noobie på dette da. Så bæsje-i-buksen mannen måtte så klart rope ut "Ar detta din førsta tima?" på amerikansk aksent. Neida, gjort det en million ganger før, jeg bare glemmer hvordan man tar setet lengre ned hver jævla gang.

Da vi begynte å tråkke tenkte jeg at dette var jo supersmood, det var ikke det samme som de andre stillestående syklene, for her gikk jo beina av seg selv. Det var før 5 minutter hadde gått og han maste om å sette opp motstanden. Etter 15 minutter var jeg dødsfornøyd, helt til jeg oppdaget klokken på veggen. Etter å ha stirret den i senk i ytterlige 5 minutter vurderte jeg om det hadde sett dumt ut å fake et hjerteinfarkt. Jeg kom frem til at det hadde det mest sannsynlig gjort. 45 minutter, og 3 fiktive oppoverbakker senere lå det en dam rundt sykkelen min, og en hjerteinfarkt-scene kunne blitt holdt uten grunn for simulering. Heldigvis eide jeg gamlingene i tøying, så noe gikk da bra.

I dag, to dager senere gnager det som et helvete i rumpa, og jeg unngår å sitte på harde underflater. Og verst av alt, jeg gleder meg til neste gang. 

i dag skal det handle om sex.

nei, det skal det ikke, men hvis jeg hadde skrevet i overskriften at jeg skulle skryte over hvor bra treningsår 2011 kommer til å være hadde ingen giddet å lese det. Men nå har du allerede begynt, så like greit å fortsette. Lettlurte jævel. Og med treningsår så mener jeg naturligvis trenings-halvannen måned. Aldri i livet om det holder ut året. Jeg er en av de som er så heldig at jeg synes det er helt greit å trene. Dvs at det suger å la vær, for da føler jeg meg som en sekk med pimpernellpoteter. Men alle som prøver å komme her og si at det er GØY å trene, har knasket noen tabletter man ikke finner under livsstil på apoteket for å si det SÅNN. Eller så varmer de lett opp, har sex og tøyer ut i badstuen etterpå, og er fornøyd med dagens treningsøkt (se, det var verdt å lese likevel). Trening finnes ikke gøy og det er ikke meningen at det skal være det heller. Men nå har det seg sånn at denne sinnsforvirrede skolen har snudd opp-ned på all logikk og sender oss til Salt Lake og California i februar, det betyr at bikinisesongen i år starter allerede da. Så jeg har laget et treningsprogram som PT'en til Batman hadde betalt millioner av batpenger for å få fingrene i, og har i dag satt i gang mot mitt mål som maskin. 

Februar 2011, it's on!

Det er likevel et par ting som IKKE kommer til å skje. Derav følgende; statusoppdateringer hver gang jeg skal, er, og har vært på trening om hvor lenge, hardt og mye jeg trener. Dette er et rop om hjelp på lik linje med selvskading, og jeg blir ikke LITT misunnelig når jeg ser det en gang, jeg får ikke dårlig samvittighet i rumpeflesket mitt, og jeg bryr meg MIDT i rasshølet, jeg blir bare flau. Når jeg ser sånt får jeg lyst til å hente en sikkerhetsnål og se hvor mange hull jeg greier å stikke i øyet, for så å fylle hullene med vaselin etterpå. Dette gjelder også oppdateringer om dagens matinntak, som helst består av kaninfôr og svarte linser. Ja, jeg kom ikke på noe mer her og nå, men det var nok det viktigste punktet. 

Nå må jeg gå, for jeg ser så dratt ut etter å ha trent gjennom treningsprogrammet mitt, (halvannen time, 3000 meter og overkropp) at jeg må sminke meg litt før jeg skal spise 100 g kokt torsk med 67,8 g grønnsaker til middag, sånn at jeg er i form igjen til spinning senere. 

See Friendship? Etter en sånn post på veggen min er det ikke noe Friendship å se, du suger Audhild.

værsågod torstein, et innlegg om hvor åndssvak jeg er i dag.

Torstein er tilbakestående, men det kan ikke han noe for. Hans måte å vise affeksjoner på er å si stygge ting om deg, med en så overbevisende tone at du nesten tror på det. Jo styggere ting han sier, jo bedre liker han deg. I mitt tilfelle er jeg faktisk nervøs for at han går ned på ett kne for meg en dag snart, for det er frickins mye møkk i min retning. Hadde jeg vært et svakere menneske hadde jeg kuttet meg selv for lengst, men det går bra. Jeg og Torstein er ganske like i grunn. Rart å være på andre siden. Men siden det eneste målet og meningen med Torsteins ellers tomme og hule liv er å få publisitet på denne bloggen, som han leser flere ganger daglig, mens han venter spent på å bli nevnt i, skal han få sitt helt egne innlegg. En vakker dag. Han tror bare at han må overgå seg selv i crap mot meg før jeg gidder. Gratulerer med dagen Skorstein Blund Gran (kan ikke gå ut med reelt navn, da kan jeg like greit ta med meg flyttelasset mitt inn på lærerkontoret), du er nevnt, og innlegg om deg er reklamert for.

Jeg har ikke så mye å skrive om nyttårsaften, for jeg husker ikke så mye, og det jeg husker egner seg ikke på nettet, for da kan jeg faktisk bli arrestert. Det har jeg ikke tid til, selv om Torstein hadde digget at jeg ble det. Så slipper jeg ikke inn i USA i Februar, og da er hele folkehøyskoleåret mitt wasted, så no can do. 

Men det var en alle tiders kveld som startet med mat og voksenbrus hos meg med søte jenter + søte Rune. Vi ble enige om nyttårsforsetter, og etter min mening hadde Katarina det beste av alle; Å være lykkelig. Så mitt nyttårsforsett for 2011 er å være lykkelig. Og kjendis. Fordi det er mye det samme. Og fordi jeg liker meg selv best av alle jeg kjenner legger jeg ut meg selv her. Paradise Hotel, Robinson, 71 grader nord, Farmen, God Kveld Norge (jobben til Skappel, intet mindre); hvis noen av dere er interresserte i en oppmerksomhetshore fra Bergen, så legg igjen beskjed i kommentarfeltet, takk. 

Foto tatt fra Silje sin blogg. Resten av bildene hennes fra kvelden sees her.

Happy new year.