Walk faster, or walk the hell out of my way.

       Det er nok ikke mange som har sett meg irritert.. kremt.. ehm, ja.. uansett - men de som har sett det, har kanskje lagt merke til at det da i stor grad dreier seg om irritasjon over generell udugelighet blandt de menneskene vi er velsignet med å dele planet med. Enten det dreier seg om en bussjåfør, en kassadame (eller kassepersonell siden vi skal være så enorme på dette med likestilling) eller den gjevnt irriterende mann (person da - djises) i gata, så florerer udugeligheten overalt, og det er lite vi dugelige kan gjøre med det.
       Har du noen gang hatt litt dårlig tid, og gått langs et smalt fortau e.l., så går det en foran deg med en gjennomsnittsfart på 9,4 cm/t? Da kjenner jeg at det vibrerer i høyreneven, og at den er klar for å gjøre veien klar for meg med en fistpoke i bakhodet på vedkommende. Dette gjelder også de som overhodet ikke fatter og begriper at høyre side på rullebåndet (da SPESIELT på flyplassen) er til for å somle seg bortover mens en klør seg i ræven, mens venstre side er forbeholdt oss som ikke syns det er så mye interressant å grave etter der bak, og helst vil rekke Tax Free'en før flyet drar fra oss.
    Men nå har jeg ferie, jeg kan ta det med ro, jeg ser svært sjeldent på klokken bortsett fra om morgenen når det er fortest mulig ut for å komme seg til fjellet. Folk kan gå sakte hvis de vil, jeg lar de være for nå. Men det er en annen gruppe udugelige mennesker som irriterer meg selv på ferie. Jeg var sikker på at YES, nå har alle de udugelige menneskene i trekket fulgt etter meg hele året på turnè rundt i Norge, så nå er jeg skikkelig lur og drar til Frankrike's alper, og lar de være igjen og plage noen andre. Men nei. De er udugelige på mange områder, men stalking - DET kan de. For hele gjengen har jo fulgt etter meg hele veien hit og! I-d-i-oter.

      Dette bildet er ikke tatt av meg, det er funnet på Google. Det er heldigvis langt fra så ille her, i og med at dette minner mer om Geilo rundt 12:00, rett før alle bestemmer seg samtidig for å spise lunch - når Oslo og Bergen ved en idiotisk misforståelse har fått vinterferie samme uke. Men uansett, for å forsterke poenget mitt har jeg funnet enda et bilde fra Google (Jeg er fullt klar over hvor dårlig det henger sammen med det jeg skal frem til, men det var forferdelig dårlig utvalg av "sikksakk kjøring"bilder) 

      SÅNN kjører disse udugelighetene (nederste del av bildet altså). Fra den ene siden av løypen, og så heeeeelt over i andre enden. I en hastighet på SYKT irriterende km/t. Jeg stemmer for at i tillegg til de nåværende løypene som er sortert i forholdsvis grønn, blå, rød og svart, så hiver vi på en "udugelig" løype. Den kan være en 3,4 km bred, slik at de ikke dreper hverandre. Her kan de få kjøre sikksakk i den hastigheten de måtte ønske, uten å plage samtlige andre i trekket. Det er nemlig ikke råkjørerne på snowboard som er hovedproblemgruppen i skitrekk, det er de udugelige (høres forressten ut som en knall oppfølger til "De Utrolige"). 

    Så Obama, dersom du er en av mine millioner lesere - vær så snill å ta til deg dette forslaget, og gjør noe med det. På forhånd, takk.

Herrenes tale og sånn

Da var Rosettballet overstått, og aksepten av at 1. verdenskrig må gjennompløyes kommet gjennom i systemet. Alt i alt var det en kjekk kveld med god middag på Hotel Norge og full fres og stormende jubel på Metro. At vi ble kastet ut fra hotellrommet er en bagatell, det kan skje den beste. For å få et lite avbrekk i lesingen velger jeg å bruke litt tid på å legge ut Charlotte, Ingrid, Ingvild og mitt sitt bidrag av underholdning, nemlig Herrenes tale, slik at alle de millioner av leserne jeg har i minuttet kan få den med seg de og. I tillegg et obligatorisk bilde fra badet.

                                                              Rosettball 2010

                                                                Herrenes Tale

I dette mannsdominante samfunnet vi lever i, skulle det jo bare mangle at også dere, våre kjære medmennesker skulle få noen ord fra oss.  Ja, dere menn går igjen over alt. Ikke bare har vi brannmenn, politimenn og kakemenn, men dere har til og med deres egen dag hver uke. Så hvis vi glemte å feire dere tilstrekkelig i går, så beklager vi det. Det er da naturligvis snakk om mandag. Ryktet sier så, at vi ikke hadde klart oss uten dere, hvilket vi er overbevist om at stemmer. Ikke bare av de rent praktiske grunner som reprodusering og montering av IKEA-møbler, men også for hygge, trivsel og velvære. Dere er rett og slett så fantastiske at vi kunne snakket om dere i timevis, men for brilliere med våre taleregenskaper skal vi forsøke i løpet av minutter å fremstille dere på en så ironisk og treffende måte at dere tror dere er Guds gave til kvinnen. For dere er nemlig med i en hver kvinnes drøm gjennom store deler av livet. Allerede i barndommen lager vi en illusjon om hvordan drømmemannen skal være. Rallybilløpet på livets landevei mot å finne den rette er ikke only only, but but.

Dere menn har æren av å smykke dere med tittelen ”det sterke kjønn”. Her skal det påpekes at dette er en ren fysisk styrke det er snakk om, men etter mye omtanke så skal dere ha litt ære for å overleve rundt oss kvinner. Det krever sin mentale stabilitet det også. Og vi er dere evig takknemlige for at dere er så overbærende med oss, for bak en hver suksessfull kvinne står det en mann. Riktignok stort sett en av det homofile slaget, men likevel. Vi trenger dere støtt og stadig, og setter pris på at dere stiller opp når den svenske bruksanvisningen plutselig ble gresk.

Når vi nå skal holde denne talen som en hyllest til dere, er det ikke til å unngå å sammenligne dere med noe. Mens denne talen ble komponert slo det oss plutselig at dere er mye lik nettopp det – en tale. Dere er underholdende og uforutsigbare. Dere får oss til å le, og dere rører oss til tårer. Dere overrasker, og dere smigrer oss på linje med en vel gjennomført tale. Noen husker du, og andre glemmer du. Noen er lange, andre av det korte slaget. Ingen er lik, med mindre du bruker den samme igjen. Begge deler bør ha en viss kvalitet på innholdet for at vi skal ta oss gidden til å lytte, og dersom det er på et annet språk kan det høres flott ut, men vi forstår ikke bæret av hva som sies. Når vi nå har innledet denne ligningen mellom en mann og en tale, er det umulig å unngå å havne på spissen uten å bringe inn sex.

Menns seksuelle forhold til kvinner kan i stor grad speiles i denne talen til dere. Det skal være en innledning, et innhold og en avslutning. Innholdet kan variere kvalitetsmessig og i varighet, men det hele skal avsluttes i en hyllest til mannen. Innledningen kan enten bygge opp til noe spennende, gå rett på sak eller rett og slett bare hoppes over, men alle som setter pris på noe vel gjennomført på rett måte, vil da se tilbake på dette som en skuffelse. Når det kommer til innholdet, så kan dette variere veldig. Det er ikke fastsatt noen fasit på hvor lenge dette skal være, men for å få plass til diverse høydepunkter bør det overskrive 2 minutter, mens dersom det overskriver en halvtime kan det fort bli kjedelig uten variasjon, og kreativitet er alltid et pluss. Avslutningsvis er det på sin plass å være søte, og gjerne komplimentere mannen før det til slutt er på tide å kaste inn håndkleet.

Det er med taler som det er med sex, det er mange feller å falle i. En må tilpasse innholdet til dem det skal tales for, tempo og lydnivå må tilpasses anledningen, og den største tabben de fleste nybegynnere bommer på er at det går for fort. Her kan dere menn heldigvis skylde på Adam. Han kom tross alt først, og siden har dere forsåvidt gjort det hver gang. Holder man en dårlig tale, blir man neppe bedt om å holde en ny. Og jo flere taler en holder, jo tryggere blir en på det en driver med.

Dere menn er kjekke, flotte, fantastiske og frustrerende, og vi setter pris på et hvert aspekt rundt dere – så å si. De gode stundene vi har med dere er verdt en hver frustrasjon og bekymringsrynke som måtte oppstå. Så nå er det vel bare for oss og kaste inn håndkle.

Jenter, la oss reise oss og skåle for fortidens, nåtidens og fremtidens menn i våre liv!

om TIDE.

Henriette oversetter: Lise er drittlei de sjåførene som regjerer i dag!

Og vi søker enda mer ubrukelige klovner, du trenger ikke en gang kunne kjøre buss.

Send TILBAKESTÅENDE på SMS til 666

                                                    

     For de av dere som ikke vet hva Tide er, så er det et transportmiddelselskap. På fritiden liker de å kødde med folk, fordi de ved å være det eneste kollektive transporttilbudet innad i Bergen, får en slags maktfølelse. Dersom en har mulighet for det, anbefales det på det varmeste å for alt i verden unngå å forflytte seg via Tide's tjenester (f.eks ved foretrekkelige metoder som gå, sykle evt. ta selvmord så du slipper å dra dit du skal). Førerene av disse transportmidlene må gjennom en sadist-test før de blir ansatt, slik at de på best mulig måte kan torturere og irritere kundene sine. Tide har ÈN positiv egenskap, og denne reklamerer de for alt de kan. Det er at de er relativt mijøvennlige, siden de stabler våte, illeluktende mennesker oppå hverandre i bussene, for å transportere flest mulig med minst mulig utslipp. Videre er det lite positivt å si om Tide.

    Nå sitter jeg og blogger mens jeg burde vært på trening. Hvorfor? Fordi jeg satt i 40 minutter på busstoppet, i snøen, i kulden, fly forbanna. Det er på et sånt tidspunkt at ALT irriterer meg. Denne maktfølelsen Tide har, blir et faktum. De har makten over hvorvidt jeg kommer meg på trening eller ikke. Jeg tok meg selv i tenke ting som "Hvorfor i Helvete har den jævla taxien en fuckings hestesko hengt på foran? Det så helt forpult jalla ut" Eller "Ja, du kunne ikke sprayet LITT mer Spar Kjøp parfyme på deg, sånn at du var helt sikker på at alle luktet at du kom, yuuuuk. Jævla drittkjerring." (Det blir mye banning i slike situasjoner, beklager det). Etter at 5 busser har passert - ingen av de som hjelper meg noe særlig -, 40 minutter er gått, og jeg for lengst har innsett at jeg ikke rekker trening, tar jeg bagen min og går.
      Og ringer Tide. Etter å ha hørt 569, 7 alternativer om trykk 4 for ditt og trykk 98 for datt kommer jeg endelig til et menneske i andre enden. Dette mennesket kan naturligvis ikke noe for at jeg ikke kommer meg på trening, men det driter jeg loddrett i. Han får høre det likevel, før han setter meg over til de som har oversikt over bussene. Han som har oversikt, ringer han som kjører bussen jeg skulle sittet på, og jeg overhører samtalen. Bussen har havarert, uten å sende noen ekstra buss. Hadde jeg visst dette LITT før, hadde jeg bestilt pengebil og sendt regningen til Tide, men nå er det naturligvis for sent uansett.
      Den vakre dagen jeg får lappen skal jeg for en hver pris unngå å kjøre med Tide, og forurense alt jeg bare klarer sånn at de kanskje skjerper tilbudene sine for de som da fortsatt er avhengig av dem. Kanskje jeg skal kjøpe bil og sende regningen til Tide?
     Nå er jeg muligens litt hissig av meg, men jeg tviler på jeg er den eneste som har vist fingeren til en bussjåfør som kjører forbi AKKURAT idet du når den ved busstoppet, eller bannet til de i telefonen. Har du hatt en negativ Tide-opplevelse? Ikke hold det inni deg, la de få høre det for alt det er verdt. De fortjener det.
      Jævla maktsugne hverdagsknusere. Som om mandag var favorittdagen i utgangspunktet.

Gift, og veldig optimist

 

     Yeap, you heard the cat right, femtito prosent av de som gifter seg skiller seg igjen ved senere anledning. Det er i grunn et ganske kjipt utgangspunkt. Nå har ikke jeg all verdens erfaring med det å gifte seg, og noen ganger tviler jeg sterkt på at jeg kommer til å få det, men jeg lurer på hva slags tanker som farer rundt i hodet på brud og brudgom når de avlegger løftet om "til døden skiller dere ad". Med mindre flyet til Thailand krasjer under bryllupsreisen så er det (unnskyld språket) jævlig lenge. Og 50 prosent av de andre som har forsøkt seg på samme løftet har løyet så det renner av de. Vet disse gifteklare menneskene dette? Vet de at det er 50/50 sjanse for at det blir et slitsomt brudd med advokatarbeid og ukedeling på barna? Jeg lurer på om de står i kirken, eller på rådhuset eller hvor det måtte være, og krysser fingrene, folder hendene og ber til Supermann eller Gud om at ekteskapet skal holde. Eller har de amors piler stukket så dypt inn i pupillene at de ikke ser at det er en vesentlig mulighet for at dette ender stygt? Jeg regner jo med at de fleste går inn i ekteskapet med den hensikt å stifte familie og holde seg til den resten av livet, og jeg høres gjerne litt kynisk ut når jeg fremstiller ekteskapet på denne måten, men realiteten sier jo sitt.

     Jeg velger å tro at det beste utgangspunktet for et langvarig (eller, evigvarig) ekteskap er dersom du treffer denne personen etter å ha passert en viss alder og livserfaring. Dette er selvsagt rent praktisk sett, og mange treffer naturligvis mr. eller ms. Right i relativt ung alder, men hvis du har lyst til å reise til Mexico eller whatever for å ta bartenderkurs og jobbe i et halvt års tid, så ser jeg ikke helt hvordan det kan være fornuftig å ha sin fremtidige ektemann hjemme i Norge i mellomtiden. Så vil jeg også påstå at det er praktisk å kjenne til sin ektefelles negative sider og irriterende uvaner før du velger å forholde deg til de resten av livet. Det er her jeg forstår at mange kristne ender opp i bra kjipe ekteskap, og bra kjipe skillsmisser. Det er ikke for å skvise alle ut av samme tube, men jeg tenker da på kategorien "ikke pule eller bo sammen før ekteskapet". Eller "Ikke se eller prøvekjøre bilen før du kjøper den". Hvordan det kan føre godt med seg kan jeg ikke forstå. Det blir som å spille russisk rulett eller vinne i Lotto. Plutselig var kulen i feil hull, og du våkner opp med en snorkende mann som breier seg i sengen sammen med forrige ukes pizzarester og har mamma på speed dial for godnatt historie på sengen. Du har rett og slett kjøpt en ferrari med lada-motor.

     Ekteskap er liksom "deres ting". Derfor er det ugreit når homofile begynner å kødde med systemet og vil gifte seg de og. Jeg skal ikke ta opp den debatten, men jeg kan se for meg en litt eldre herre med prestekrage som har forstått at når skillsmisseraten er på over 50 prosent, har de feilet, og det er en viss sjanse for at homofile fikser ekteskap bedre. Det hadde sett dårlig ut for de gitt. Men jeg skjønner de da, det hadde jo vært litt kjipt for fotballandslaget dersom 11 ballettansere hadde bestemt seg for å prøve seg og faktisk kommet med i VM.

Hode og kropp; få noe samarbeid på det takk!?

    Klokken er 5 over way passert leggetid, og jeg er våken. Lys-frickins-våken. Det vil si, øynene mine siger, og skriker etter skjønnhetssøvn. Jeg mener å ha hørt de si noe som "Hvis ikke du sovner nå plasserer vi poser på størrelse med BIR's julegavepapirposer under her i morgen! Vi mener det, skjerp deg!!" Kroppen derimot, er totalt uenig. "Du er litt sulten, hvorfor ikke gå ned og finne deg noe mat? Det er gjemt bort litt julesjokolade bakerst i kjøleskapet. Vaniljesaus er det og! Deretter kunne jeg egentlig tenke meg å klatre i et tre eller noe." Jeg prøvde å overtale kroppen til å la vær å mase, og fortalte den dessuten at sjokolade - det har jeg ikke lov å spise en gang. Den må ha hørt på argumentene mine, for jeg ligger i sengen enda, heldigvis.
    Men jeg er rett og slett forpult lei av å diskutere med meg selv. Hodet mitt må være plassert på en fremmed kropp (eller omvendt alt ettersom), for de er svært sjeldent enig om hva jeg skal foreta meg. Når jeg åpner kjøleskapet, kan jeg stå i opp til 15 minutter og bare stirre tomt inn i det. Da er det full nabokrangel mellom organene. Hodet prøver å fortelle meg at jeg skal gripe ekstra-lett melken, finne meg en banan, og blande det oppi en skål med fitness frokostblanding. Er kroppen enig? Slettes ikke. "PEANUTBUTTERJELLYTIME OG SJOKOMELK, WOHOOO" skriker den så høyt at jeg snart utvikler migrene. I mellomtiden står jeg på sidelinjen, og har visst ingenting jeg skulle uttalt meg om i denne bisarre diskusjonen om hva som er best for meg.
    Det er ikke bare søvn- og matvaner det går ut over når hode og kropp går helt i stå, og ikke blir enige. Morgenstund har gull i munn. Vel, det må være for de som slipper å ta hensyn til to vidt forskjellige ønsker om morgenen. Her er det kroppen som tar over for fornuften, og når vekkerklokken ringer hører jeg et forsøk på et ramaskrik uten like under dynen. "Hurra!! dusjen, dusjen, dusjen!" Hodet svarer med å be kroppen holde godt kjeft så det kan sove "bare 5 minutter til".
    Dette skillet mellom hodet og kroppen utvikler seg også i takt med promille. Hodet prøver etter å ha passert sånn ca 3 i promille å fortelle kroppen at nå er det egentlig nok, men kroppen overser naturligvis hodet, og fortsetter gjerne til vi er godt oppe i 7. Ved dette punktet er det ikke lengre noe poeng, for her har hodet blitt skjøvet helt vekk, og kroppen er sjef i Residens Happyface. Kroppen ser en bardisk, og kroppen danser på den. I mellomtiden prøver hodet med all sin makt å dra deg ned, men som regel ganske mislykket. Kroppen treffer Johnny Depp ved baren, mens hodet prøver å fortelle deg at det er Borat du står og snakker med. Og flørter med? Jaha.. Og gir nummeret ditt til ja.. Strålende.
    Da våkner som regel hode, kropp og Henriette samtidig ettermiddagen etter, og med litt hes stemme kommer det fra hodet: "Hva sa jeg..? jeg bare spør, HVA SA J..." "Hold kjeft, jeg har vondt over alt".

nei til b(h)åndtvang

Noe som fasinerer meg veldig, er de forskjellige måtene par velger å vise sin kjærlighet til hverandre på. Da tenker jeg ikke på kinky s&m aktiviteter med lær og pisk under laknene, men mer det som foregår ute i det offentlige rom.  Noen ganger virker det til at det ikke holder å sende en melding bare for å minne din kjære på at du er glad i han/henne, men at en føler en sterk trang til for eksempel å kjøpe matchende grilldresser eller andre klær de kan avtale å gå med.
        Men det er også de mer fysiske metodene som blir tatt i bruk midt ute i offentligheten. For en stund tilbake sto jeg på Lærøy mat på Galleriet for å handle, og ante fred og ingen fare idet jeg oppdaget at damen foran meg i kassen sto og smålig gnikket seg oppover kjæresten (forhåpentligvis) som sto og betalte. Litt satt ut over at jeg nettopp hadde vitnet noe som minnet om en pardans utført av sjimpanser midt i tjukkeste jungelen, gikk jeg over til neste kasse og lot neste publikum slippe til for denne absurde forestillingen. Senere oppdaget jeg de på vei ut av Galleriet, denne gangen med hans hånd godt gravert inn - ja inn - i stussen på dette kvinnemennesket. Det får da være måte på oppførsel? Jeg ser for meg at de har gått i pule-dvale i en leilighet, og hamstrer store mengder proviant av gangen, slik at de slipper å beherske seg sånn noenlunde så ofte.
        Nå er det ikke fullt slik overdreven nærhet jeg fasineres mest av da dette kun forekommer til sjeldenhet, men de litt mildere utgavene av trang til nærhet, som til en hver forbaskade tid å skulle holde henner og/eller sitte på fanget til hverandre. Jeg sier ikke at jeg har noe i mot å skulle holde hender en gang i blandt, eller at gulvet er å foretrekke dersom det er tomt for sitteplasser, men det konstante behovet til å være borti hverandre. Da jeg i dag dessverre var tvunget til å gå gjennom bystasjonen - hovedstaden for ulumskheter - så jeg minst 15 par leiende på hverandre i løpet av de få minuttene jeg brukte på å gå kappgang med meg selv gjennom bussterminalene for å komme til Vestre Strømkai. Jeg er veldig for båndtvang på hunder, men på kjæresten? Tror de at han eller hun kommer til å stikke av og løpe til nærmeste ligg? Og det som fasinerte (jeg repiterer fasinerer, men mener egentlig irriterer - fasinerer høres mindre bittert ut) meg aller mest, var de to som løp etter bussen - leiende. Jeg mener, helt alvorlig? Hvor fantastisk irriterende må det ikke være å skulle rekke noe, og så måtte bruke den ene armen på å overholde den uskrevne håndtvangen som visstnok er innført? Èn ting er når en er ute på søndagstur i babytempo og snakker om alt og ingenting og stemningen er heller romantisk i solnedgangen, under tvil godkjenner jeg dette som tidspunkt for å leie, men så slår jeg en strek der. Og ja - det å sitte under et måltid å skulle holde hender faller i samme kategori, bare enda høyere på fasineringsgraden.
        Og så dette med å skulle sitte på fanget. Hjemme i sofakroken må man sitte på ryggen til hverandre for min del, men har du noen gang prøvd å holde en noenlunde jevn samtale i et selskap der to nyforelskede ikke greier å fjerne kontakten mellom hverandres lår? Gjerne òg setter et jordbær på kransekaken med å holde rundt hverandre, og jevnlig stryke hverandre på gudene vet hvilke kroppsdeler? Det eneste jeg greier å fokusere tankene mine på er hva i all verden de gjør når den ene må på toalettet.
      Misforstå meg rett, jeg er for romantikk og våryr i luften, og har overhodet ingen problemer med verken intimsoner eller kontakt med andre mennesker - men når det krysser grensen til ekstremt upraktisk og distraherende for mennesker rundt, mener jeg det går an å slippe den fysiske kontakten hvertfall en stund.
     Fasinerende.

redusert uten alkohol. apropos; ios 2010 mhm

 Petros Place, mhm!!

Good things first; ferien er booket og vi (Charlotte, Ingrid, Ingvild, Jannicke og jeg) er enormt klare for sommer og fjas på Ios sammen med alle dere andre som skal til dette lille ferieparadiset. Same procedure as last year, med sydentur for dummies. Hvis du har vært på charterferie før vet du hva jeg snakker om. Du går av flyet (som selvsagt aldri vil finne på å mellomlande noe sted, slik at faren for å gå på feil fly videre under ingen omstendigheter kan forekomme) på San Torini flyplass, der du går inn i en buss for å kjøre 150 meter, bare sånn at ingen går seg vill. Etter å ha hentet bagasjen på det eneste rullebåndet, og gått ut den eneste utgangen står det en søt, svensk dame med et skilt det står "IOS" på. Bare i tilfelle du ikke har sett dette skiltet står hun og roper "Alla som skall til Ios måsta komma her och följa mig". Hun følger deg de neste 50 meterene til bussen som kjører deg til havnen. På havnen har disse søte, svenske damene sin egen klubb der de er i mannlige versjoner og (disse er minst like søte). Disse følger deg ombord i båten som frakter deg til øyen. Etter ankomst på øyen har fader meg disse damene greid å finne veien helt hit og. Der står de med hver sine skilt, alt ettersom hvilket hotell du skal på. Så med kofferten trillende bak deg følger du og 90 andre etter som sauer på beite. Så hvis noen noengang har greid å rote seg vekk på en sånn reise vil jeg gjerne gratulere dem. Det er nemlig forsket på og vitenskapelig bevist at det kreves en IQ på under 7,8 for å få det til.

Vi er hvertfall tilbake på 4-årsstadiet når det kommer til planlegging, så tross i at det er ca et halvt år til avreise er pakkelisten skrevet til minste detalj, og planer om T-skjorter er allerede lagt. Er det harrytur, så er det harrytur. Chartersvein ville vært stolt.

Så til det litt mer kjedelige; jeg er i tvil på om jeg kommer til å overleve lenge nok til å oppleve ferien. Med feber på 134,7, kyssesyken i hårtuppene og kreft i lilletåen tror jeg nemlig ikke det. Jeg skal aldri, aldri, aldri mer skryte av supermann-immunforsvaret mitt som har holdt meg frisk de aller største delene av livet mitt. Det er dårlig karma. Da slår alt til på en gang. Da jeg skulle skylle ansiktet i vasken var jeg så tett i nesen at jeg holdt på å drukne. Tanken som fòr gjennom hodet mitt var; jaja, why not? da forsvinner hvertfall hodepinen! Heldigvis tok jeg til fornuft, og jeg lever. Såvidt. Så redusert som jeg er nå uten å ha rørt noe annet enn hostesaft kan jeg ikke huske å ha opplevd. Jeg sier som Homer Simpson; "I'm normally not a praying (wo)man, but if you're up there; please save me Superman!!"