Happyface.

Ja, nå er smilet på plass - kameraet dukket opp. Som regel hjelper det å rydde, da dukker det meste opp. Det holdt ikke denne gangen. Etter å ha letet gjennom hver skuff og hvert skap uten hell, begynte jeg å rydde istedetfor. Det ble helt strøkent, men fortsatt ikke noe kamera. Siden jeg likevel var så godt i gang med ryddingen, fant jeg frem støvsuger og støvklut i samme slengen. Nei, jeg støvsuget ikke kameraet, men jeg hadde av en eller annen grunn, på et eller annet tidspunkt funnet det på sin plass å legge det oppi en nedstøvet pokal på hyllen. Hvorfor må foglarna veta, men nå er det hvertfall på plass.
    Og ja, jeg støvsugde samtlige hybelkaniner som hadde funnet det nødvendig å stikke av med det. Eat my socks, suckers! Det er nemlig sånn at når det blir vekke, så forsvinner det, jeg mister det ikke. Når det blir funnet derimot, da dukker det ikke opp. Jeg er bare flink å lete.
     Nå kan ferieuken i London bare begynne.

Vivà La London!

     Allright. Da er det 20 timer til flyet tar av fra Flesland og setter kursen mot Oxford Street, Bond Street og New Bond Street. Kofferten står åpen og venter på å fylles opp til overvekt med klær jeg ikke får bruk for. Men denne gangen skal jeg skjerpe meg. Som regel ender sånne reiser med at jeg bruker siste shoppingmuligheten min til å lete etter en godkjent bag, så jeg har plass til det som er kjøpt og ikke fikk plass i kofferten. Men denne gangen ei! Jeg har en plan, den går ut på 50/50. 50 % av kofferten skal fylles, de resterende 50 skal stå åpen så jeg har plass når det er dags for å returnere. Da vet jeg jo akkurat hvor mye jeg har plass til å kjøpe, nemlig nøyaktig like mye som jeg har med. Vanntett som en regnjakke av ypperste kvalitet.
    Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har å forvente av denne turen, derfor har jeg fokusert på shoppingen som jeg vet er tilstedeværende. Men det er så klart ikke bare det vi skal gjøre. Det blir også musikal, som jeg gleder meg enormt til. Billettene til Lion King er bestilt, og det kan jo ikke bli annet enn bra! Nå har jeg riktignok sett denne musikalen to ganger før, men sist jeg så den i London var ganske mye mindre jente enn det jeg er nå. Og sist var i Paris, så da skjønte jeg ikke så enormt mye av hva de sa. Men bra var det lell! En tur innom Madame Tussaud er jo også på sin plass, så blir kjekt å treffe gamle kjente igjen. Hvertfall nå som Hannah Montana har fått sin egen dukke! YAY! Eller, Miley Cyrus hvertfall. It´s nize!
     Anyways, kameraet har fortsatt ikke dukket opp og jeg kjenner frustrasjonen langt opp i adamseplet jeg heldigvis ikke har. What to do? Finner meg nok et å stjele tenker jeg.
   Ha en fantastisk uke så lenge!

Blærekontroll ønskes

      Ja, du leste riktig. Blærekontroll ønskes. Det hadde vært fantastisk beyond oppfinnelsen med kollektiv transport å kunne kontrollere når man måtte på do. Jeg hadde begynt med de mest desperate stundene, som når du akkurat har gått fra et sted og er på vei hjem. Det er vinterkaldt ute, du setter deg på busstoppet og vet at nå er det 50 minutter til du ser en doskål igjen, og så kjenner du det. Du må så alvorlig tisse at du snur deg og leter litt smådesperat etter en busk og sjekker lommene for tørkepapir. (True story). Hvor enormt godt hadde det ikke vært da å kunne tenke: "Søren, jeg skulle gått før jeg gikk derfra. Jaja, hoooold it, tar det senere."? Istedetfor må vi presse de få ledige hjernecellene som ikke er i full sving med å konsentrere seg om å holde igjen, til å tenke på noe annet så vi kanskje glemmer at nå er det ikke lenge igjen før det går galt. Det er greit, det fungerer som regel, men akk så slitsomt.

     Dernest i køen er selskapsblæren. Den finnes ikke hos meg. Blæren min ter seg like bra i et selskap som Shrek på extacy, om ikke verre. Det problemet hadde forsvunnet.

     Etter å ha vendt meg til denne goden hadde den nok blitt misbrukt på det sterkeste. "Oi, jeg må visst på en liten toalettvisitt. Nei, nå lå jeg godt her. Kanskje jeg sovner. Tar det i morgen. Gooood bye tissepress."

     Nå lever jeg ikke i forventning at dette skal bli mulig i nærmeste fremtid. Eller noensinne. Men jeg lever i håp om at en vakker dag skal man kunne tisse når det selv passer seg.

Kameraet er vekke.

Kameraet er vekke.

Første innlegg i bloggen, og kameraet er vekke. Ikke at jeg hadde tenkt å legge ut bilder, men det første innlegget endte opp med å handle om at det har forsvunnet. Kameraet bryr jeg meg særs lite om, det er mer innholdet jeg skulle likt å finne. Der er bilder helt fra skarverennet med min kjære mor og gjennom hele sommerferien. Mange bilder, mange gode minner. Jeg støvsuger den hybelkaninen som har stjelt det kameraet, I kid u not!

For det har seg nemlig slik, at jeg mister aldri noe. Det forsvinner. Og jeg ødelegger aldri telefoner. De møter asfalten. iPhonen min møtte asfalten, og da jeg lånte pappa sin nye iPhone siden han ikke bruker den, så drakk den seg sanseløs og møtte asfalten den og. For en oppførsel. Nå har den fått et cover på seg, som ødelegger halve vitsen med iPhone, nemlig designet. Litt sent nå kanskje, men hey. Bedre å være føre var... nei, feil! Bedre sent enn aldri! Sånn var det.