Hvordan forberede seg til NM, leksjon 1.

I helgen er det NM i pysjamasparty, og jeg er i den anledning i Bergen (hurra). Men når man skal delta i NM, så kan man jo naturligvis ikke bare kjøpe seg en pysjamas og et svart belte og hoppe inn på matten, det krever forberedelser lang tid i forveien. Man må trene jevnt, trutt og effektivt og få i seg rett drivstoff. Man må få og gi bank i årevis, ofre blod, svette og tårer. De siste 5 ukene før mesterskapet er naturligvis kritiske, og effektiviteten bør økes enda mer. Alt skal finpusses, forbedres og effektiviseres. Den store dagen skal du ha følelsen av at du aldri har vært bedre eller i bedre form, og du skal nesten dø av protein-overdose fra den sunne maten du har spist. Dessverre foregikk 3 av disse ukene i USA for min del. Proteiner i USA betyr sukker. Og det ble få timer i pysjen gitt. Den neste uken fikk jeg èn time på trening, ellers lå jeg i sengen i morgenkåpen og synes synd på meg selv, for jeg hadde noe jeg er sikker på er en eller annen livstruende sykdom. Først siste uken fikk jeg pysjamasen i gir. Så jeg valgte en litt mindre tidskrevende forberedelse, den er som følger:

Solarium
Hårfarge
Ansiktsmaske
Hårkur
Nybarberte legger
Ansiktsmaske for føttene
Neglelakk

Så om jeg ikke er i mitt livs beste form, så ser jeg i det minste bra ut. Så bra som det blir hvertfall. Så nå er jeg RÅKLAR for NM! YES.

Skal banke alle. Lett.

Paradise Hotel

"Herlighet, Paradise er et skikkelig møkkaprogram, alle som ser på det har virkelig for lite å fordele tiden sin på, djeees. Det burde faktisk blitt sendt på Discovery Channel, men de er vel redd for at de skal se litt mindre intelligent ut ved siden av apene. Har aldri, og skal aldri se en eneste episode av det crappet".

Allerede før jeg skjønte konseptet var jeg naturligvis ikke sjenert for å ha og dele sterke meninger om det. Det tok bare en uke av våren der jeg var syk og faktisk hadde for lite å fordele tiden min på, før jeg var hekta. Det er faktisk imponerende hvordan de greier å finne frem til så mange inkompetente personligheter. For det er jo ikke vanskelig å dra i gang dramaet når det ikke skal mer til enn en konflikt som Amerikas tidligere president kunne løst på en fredligere måte for å få action. Til og med Hotel Cæsar greier ikke å fremstille drama på samme måte, selv om de kan få karakterene til å si og gjøre akkurat som de vil. Ikke at jeg noen gang har fulgt med på Hotel Cæsar da, det er jo råttent herfra til Pluto som ikke eksisterer en gang. Det morsomste er når deltakerne får spørsmål om deres meninger om diverse. Du kan faktisk se at øynene blir blanke, og høre skruene tikke rundt inne i hodene deres, og av og til er jeg litt redd for at hodene deres skal eksplodere fra overbelastning på stedet. Så klart unnlater dette dersom spørsmålet angår sex, alkohol eller det motsatte kjønn, der de til gjengjeld har ekstremt sterke meninger.

Det som topper heile dridn er når de får spørsmålet: "Hvorfor har du meldt deg på Paradise Hotel?". Til nå har jeg hørt ett ærlig svar; 15 minutes of fame. De resterende har svart at det er for å få en fet opplevelse. Men herregud da, der finnes jo tross alt måter å oppleve det de gjør uten at hele landet vet at du tørrpuler på fremmede i fylla og har sett deg spy og nakenbade i spyet etterpå. Charterferie kalles det. Men jeg takker de som gir meg det lille ekstra i hverdagen hver mandag til torsdag ved å oppføre seg som hjernedøde døgnfluer på tv, og er veldig glad for at de ikke dro på tivoli for en fet opplevelse i stedet for.

alle bloggeres motsetning.

Jeg er nok alle bloggeres motsetning. Vanligvis virker det nemlig som om bloggere lett får skrivesperre, og trenger at det skjer noe for at de skal ha noe spennende å blogge om. Korrektur: Vanligvis virker det som om bloggere er hjernedøde fjortisdotter som har energi, tid og penger til å kle seg som superstjerner, og innen de blir 20 har greid å bli superbloggere (hvilken sjanse som er på linje med at akkurat den sædcellen du heier på skal nå egget først), og kan dermed leve på det og skrive om absolutt RUBBISH helt til de blir for gamle (21). Uansett, poenget mitt er at jeg er stikk motsatt. Jo mer spennende som skjer, jo mindre blogger jeg. Kanskje det gjør meg til årets kjipeste blogger, som bare gidder å skrive når jeg ikke har bedre ting å ta meg til, men so be it. Jeg har ikke det største behovet for å ramse opp tingene jeg gjør, med mindre jeg kan ha det morsomt på andres bekostning i den sammenheng. Men jeg skal gjøre et lite forsøk.

USA var fett. PTP (pudder til puppene). Utah Jazz basketkamp var fett. De var alvorlig høye. California var fett. Jeg brukte alvorlig mye penger. Universal Studios og Walk Of Shame var fett. Jeg og et par andre idioter flashet BH i Mummy-Berg-Og-Dal-Banen, og fikk kjeft og sensur på bildet. Det var dødsfett.

Vinterferien var fet. Haugastøl og Geilo var fett. Kiting er en møkkasport, men det er et HELT eget innlegg.

Fordi vi er awesome.

Fordi vi er mer enn bare awesome.

Fordi vi trenger et nytt ord for awesome for å beskrive det.

Fordi vi sprenger alle grenser.

Bruce Lee Wee Wee.

Har du sett, der fikk jeg jammen meg med noen bilder og gitt. Forhåpentligvis kommer det flere tider jeg har så lite å gjøre på at det eneste andre alternativet til å skrive er å putte Zalo i øyet.