Polakker på soverommet

I Påskeferien var det godt å komme hjem. Våren hadde nådd hele veien til Bergen, hele dyrehagen hadde dratt på hytten, og jeg hadde noen dager hjemme for meg selv før jeg skulle opp og besøke de. Det betyr bare èn ting for meg - nakentid. Da kan jeg gå naken rundt i huset uten å bekymre meg for at noen ser rart på meg, eller føler seg utilpass. Jeg kan sove, spise frokost, støvsuge, gå tur med hunden og danse naken. Til nød i trusa. Trodde jeg. Det var en nydelig morgen, så jeg sto opp - like naken som den dagen jeg ble født - og dro opp gardinene på rommet for å møte en polakk i et klatrestativ rett utenfor vinduet mitt. LITT forvarsel kunne jo vært greit. Jeg bare falt ned på gulvet som en ninja som snek seg rundt på fiendens terretorie, og krøp vekk fra vinduets synsvinkel og kikket diskrè ut for å se om han så meg. Dersom han gjorde det var han veldig flink til å late som ingenting, og jeg regnet med han hadde falt bakover, ned to etasjer og dødd av synet av meg dersom han kikket inn, så jeg håpet på det beste. Vel plassert utenfor synet hans dro jeg ned igjen gardinene og tok på meg burka. I mitt eget hjem.

Der sto han, sniktitteren. De hadde til og med gitt fullstendig blaffen i at vinduet mitt var åpent mens de jobbet der, sånn at all driten kom på innsiden av vindiuet mitt. Makan til frekkhet.

Så jeg måtte gå med burka i mitt eget nakenhus, fordi det var innvandrere utenfor. Jeg håpet bare på at de ikke skulle vandre inn i huset. Typisk innvandrere. 

Deretter var det bare å lukke alle gardiner og søke dekning. Heldigvis er jeg Norgesmester i gjemsel. 

Har du polakker utenfor vinduet ditt?

(Alle bloggere, dvs den ene jeg har kikket på, skriver relevante spørsmål til innlegget på slutten for å få flere kommentarer. Jeg tenker å prøve det samme.)

Mennesker som har tapt i livet.

Det er enkelte mennesker som har forstått livet, og kommer vinnende ut av det. Kate gifter seg med en prins og får drømmebryllup som blir vist på tv flere uker før det faktisk er gjennomført. Hun leder ganske greit. Så har du de som taper. Patrick, eller Chunky Nancy er en av de. På vei fra Bømlo, Norges nyblekede anus, mot Stavanger synes han at han så et skilt andre veien det sto Stavanger på. Etter mye overtalelser og med ekstremt lite diesel hører jeg etter og snur. Rett etter at jeg har oppdaget nøyaktig hvor mye CN har tapt i livet, er jeg på vei tilbake gjennom den 8 km lange undervannstunnellen, som er 80 kroner i bompenger og uten noen bensinstasjon på mils avstand på anussiden av tunnellen. Og totalt feil vei. Så vi må tilbake, og har i løpet av 15 minutter kjørt 24 km i samme tunnellen. At vi ikke måtte dytte bilen inn på bensinstasjonen et stykke ut i riktig retning er et mirakel, og et bevis på at jeg har vunnet. Her er en liten liste over andre mennesker som man trygt kan si har tapt i livet.

De som klatrer i volleyballnettet.

De som går med crocs. De som går med to par - game over.

Stylisten til Mette Marit.

Handikap-porno industrien.

De som stjeler telefonen din, tar bilde og endrer bakgrunnsbilde.

Fattige barn som ikke har råd til mat.

Torstein.

De som lager anorektiske pepperkaker og lager slankepress i julen. 

De som ikke har råd til bussen.

De som misforstår bruken av klesplagg. 

De som ikke har råd til do.

De som bruker trillekoffert i snøen når vi må gå langt.

De som vil være Hannah Montana & co.

De som selger seg selv som banan og ku.

Syke barnehagetanter som setter verpesyke tanker i hodet på barn. Er det rart TV Norge kan selge programmet "Unge Mødre"?

De som ikke kan prise varene riktig, og ikke vil selge deg de for den merkede prisen etterpå.

Så har jeg en liste over de som har vunnet:

Hei.

Lørdagsseminar

På Solborg barnehage/gamlehjem har vi lørdagsskole, eller lørdagsseminar som de pakker det så fint inn med. Tror de prøver å få det til å høres kjekt ut, men helt seriøst, om du kikket inn i almanakken din for å finne ut hvordan ukene fremover så ut, og du så at HVER lørdag utenom feriene har du meldt deg på et obligatorisk seminar som du får fravær i livet for om du ikke stiller på, så hadde du blitt rimelig deprimert. Men for å være den positive solskinnshistorien som jeg alltid er, så skal jeg si at det er som regel ganske kjekt og interressant. Utenom når de tror at vi faktisk er en barnehage. I dag gikk vi en koselig tur fra Borestranden til en eller annen strand lengre nord eller sør. Noe som er en fin måte å starte dagen friskt på (sett at man ikke legger seg til å sove når man kommer hjem igjen så klart). Da vi ankom den andre stranden skulle vi ha sandslåttkonkurranse, og da merker jeg at jeg gleder meg litt til å begynne med noe annet. Den "Jo, nå SKAL vi gjøre som jeg sier, og vi SKAL ha det gøy-beskjeden" er jeg noe lei av.



Jeg er faktisk ganske opp og ned med gledene rundt å ha bil her også. For all del, det er jo konge å komme seg dit man vil, når man vil, og jeg hadde nok ikke valgt å være uten uansett, men noen ganger suger det. Et eksempel på det er når du får telefonen, mens du sitter i bussen på vei til Borestranden, så det er for sent på alle måter: "Hei, vil du være med å surfe i dag?" Det er jo pent pakket inn "Hei, kan du kjøre oss til stranden?". Når det kommer rett frem fra den andre enden at "Vi bare ble så desperate etter en bil at vi måtte spørre om du ville være med", så blir jeg rimelig forbanna. Hvis noen anser seg som gode nok venner til å få låne bilen min, så kan de for faen tenke seg om på hvorvidt de anser meg som god nok venn for dem til å invitere meg med. Batmobilen er ikke en jævla partybuss som du kan leie for noen timer og levere tilbake, det er Batmobilen tross alt. Venner suger, de er en egoistisk gjeng med selvtilbedere hele gjengen.

På sånne dager savner jeg bekymringsløse California. Det var awesomesauce fra man våknet til man våknet igjen.

Hilsen solskinnshistorien Happyface

Poke

Poke most commonly refers to the action of tapping and/or softly jabbing an object or person using a finger, stick, or similar object etc.

På dager med lite å gjøre på er det kjekt å poke synes jeg. Det gir livet mitt mening å kunne gi et knippe utvalgte venner en virituell dult i skulderen. Men så regnet jeg på det, og hvis jeg skulle poke alle "vennene" mine på Facebook hver dag, ville det tatt 25 minutter av dagen min (sett at det tar ca 2 sekunder å poke hver av de med to klikk). Jeg ville bruk 9 125 minutter i året, som tilsvarer ca 152 timer, eller 6,3 dager om du vil. Hvis jeg hadde gjort dette hver dag hvert år til jeg ble 80 (sett at antall Facebookvenner var stabilt), ville jeg brukt 378 dager av livet mitt på å poke. Og tanken på å ligge på dødsleiet og tenke gjennom hva jeg har benyttet livet mitt til, og måtte leve med at et helt år av det gikk med på å poke, ble bare litt for trist for min del. Så jeg lot være å dra det lengre. 

Poking blir også sett på som Facebook-flørting. "Enough with the poking, let's just have sex already" heter en lengre artikkel jeg leste, som inneholdt årsaker til at poking var flørting, og det var å gi falske forhåpninger å poke noen du ikke ville ha sex med. Eller å poke noen du aldri hadde pratet med var ekkelt og stalker-like. Men hvis flørting skal utdateres med å trykke på en knapp på pc-skjermen, så legger jeg opp. At folk velger å finne sitt livs kjærlighet på sukker.no er helt i orden for meg, men jeg ser ikke for meg at særlig mange jenter blir sjarmert ut av trusa av en notification på Facebook. 

Tilbake til serie-pokingen min. Hadde jeg jobbet i stedet for å poke, hadde jeg på samme tid greid å tjene 4,7 millioner kroner med en timelønn på skarve 130 kroner. Jeg hadde altså tapt 4,7 millioner kroner på å bruke 25 minutter av dagen min i 60 år på å poke. Tenk på det neste gang det klør i pokeknappen. Eller på at du kanskje har skrevet under på en godt dekorert kontrakt på å ha sex med vedkommende, uten å vite det selv en gang.

updates og stor konkurranse med FET premie

Jeg har vært i London noen dager, og bruker det som unnskyldning denne gangen, for ikke å ha skrevet altså. Eller, London var jo å ta litt hardt i, men jeg har vært i Crawley. Londons beste vestkant. På ein måda. Der ble Hans Andrè Europamester i karate, Gutta boys fikk 3 i Teamkumite (shabibabu-shibedibadiba for de fleste), vi feiret, og jeg ble kjørt hjem i handlevogn. Det anbefales på det varmeste. Kjapt, morsomt, og mye mye billigere enn limo. 

I natt ringte brannalarmen, og den er så infernalsk (jeg tester nye kraftuttrykk) høy, at det gjør vondt i sjelen å bli vekket av den. På med morgenkåpen, samle de viktigste eiendelene (planten vår, rettetangen og mobilen), og rett ut i regnet. Det har seg nemlig sånn at der eksisterer så hjernedøde tomskaller av noen sædceller der ute, som greier å rekke frem til egget først for å produsere så tilbakestående menneskeskapninger som glemmer at de har satt på ovnen. Klokken halv to på natten. Hadde ikke forundret meg om tørketrommelen var opptatt, så vedkommende tenkte å bruke ovnen som alternativ. Jeg kjenner en hovedrolle i Napolion Dynamite som er mer intelligent enn som så.

Dette medførte naturligvis at jeg ble så syk at jeg forsov meg og ikke våknet før halv 12. Etter noen minutter med teori, som var resten av skoledagen, bestemte jeg meg for å være effektiv. Da fikk jeg før middag skrevet ferdig reportasjen fra EM, betalt for nøkkelen jeg mistet for 4 år siden, betalt Silje penger som jeg skyldte for en liten mengde tid siden, vasket klær, ordnet med Landslagskontrakten og kjørt på politistasjonen for å få midlertidig førerkort. Jeg greide jo å miste kortholderen på Haugastøl, så det var gjerne på tide. Ikke at jeg har tenkt tanken på å kjøre bil i mellomtiden altså. Hvem som ikke vil ansette verdensmesteren i effektivitet kan ikke jeg forstå! 

Ellers har jeg fått tatt bildet mitt til "fjesboken", som er en fysisk bok. Det er masse ark som er festet sammen i en perm. Sykt merkelig disse moderne oppfinnelsene, men det var sånn de skulle ha det visst. Der skal alle ha et bilde av seg selv på et eller annet vis. 

Det sto mellom dette:

Og dette:

Den som greier å gjette riktig på hvilket jeg valgte er med i trekningen av en singel i posten.

Hvordan forberede seg til NM, leksjon 1.

I helgen er det NM i pysjamasparty, og jeg er i den anledning i Bergen (hurra). Men når man skal delta i NM, så kan man jo naturligvis ikke bare kjøpe seg en pysjamas og et svart belte og hoppe inn på matten, det krever forberedelser lang tid i forveien. Man må trene jevnt, trutt og effektivt og få i seg rett drivstoff. Man må få og gi bank i årevis, ofre blod, svette og tårer. De siste 5 ukene før mesterskapet er naturligvis kritiske, og effektiviteten bør økes enda mer. Alt skal finpusses, forbedres og effektiviseres. Den store dagen skal du ha følelsen av at du aldri har vært bedre eller i bedre form, og du skal nesten dø av protein-overdose fra den sunne maten du har spist. Dessverre foregikk 3 av disse ukene i USA for min del. Proteiner i USA betyr sukker. Og det ble få timer i pysjen gitt. Den neste uken fikk jeg èn time på trening, ellers lå jeg i sengen i morgenkåpen og synes synd på meg selv, for jeg hadde noe jeg er sikker på er en eller annen livstruende sykdom. Først siste uken fikk jeg pysjamasen i gir. Så jeg valgte en litt mindre tidskrevende forberedelse, den er som følger:

Solarium
Hårfarge
Ansiktsmaske
Hårkur
Nybarberte legger
Ansiktsmaske for føttene
Neglelakk

Så om jeg ikke er i mitt livs beste form, så ser jeg i det minste bra ut. Så bra som det blir hvertfall. Så nå er jeg RÅKLAR for NM! YES.

Skal banke alle. Lett.

Paradise Hotel

"Herlighet, Paradise er et skikkelig møkkaprogram, alle som ser på det har virkelig for lite å fordele tiden sin på, djeees. Det burde faktisk blitt sendt på Discovery Channel, men de er vel redd for at de skal se litt mindre intelligent ut ved siden av apene. Har aldri, og skal aldri se en eneste episode av det crappet".

Allerede før jeg skjønte konseptet var jeg naturligvis ikke sjenert for å ha og dele sterke meninger om det. Det tok bare en uke av våren der jeg var syk og faktisk hadde for lite å fordele tiden min på, før jeg var hekta. Det er faktisk imponerende hvordan de greier å finne frem til så mange inkompetente personligheter. For det er jo ikke vanskelig å dra i gang dramaet når det ikke skal mer til enn en konflikt som Amerikas tidligere president kunne løst på en fredligere måte for å få action. Til og med Hotel Cæsar greier ikke å fremstille drama på samme måte, selv om de kan få karakterene til å si og gjøre akkurat som de vil. Ikke at jeg noen gang har fulgt med på Hotel Cæsar da, det er jo råttent herfra til Pluto som ikke eksisterer en gang. Det morsomste er når deltakerne får spørsmål om deres meninger om diverse. Du kan faktisk se at øynene blir blanke, og høre skruene tikke rundt inne i hodene deres, og av og til er jeg litt redd for at hodene deres skal eksplodere fra overbelastning på stedet. Så klart unnlater dette dersom spørsmålet angår sex, alkohol eller det motsatte kjønn, der de til gjengjeld har ekstremt sterke meninger.

Det som topper heile dridn er når de får spørsmålet: "Hvorfor har du meldt deg på Paradise Hotel?". Til nå har jeg hørt ett ærlig svar; 15 minutes of fame. De resterende har svart at det er for å få en fet opplevelse. Men herregud da, der finnes jo tross alt måter å oppleve det de gjør uten at hele landet vet at du tørrpuler på fremmede i fylla og har sett deg spy og nakenbade i spyet etterpå. Charterferie kalles det. Men jeg takker de som gir meg det lille ekstra i hverdagen hver mandag til torsdag ved å oppføre seg som hjernedøde døgnfluer på tv, og er veldig glad for at de ikke dro på tivoli for en fet opplevelse i stedet for.

alle bloggeres motsetning.

Jeg er nok alle bloggeres motsetning. Vanligvis virker det nemlig som om bloggere lett får skrivesperre, og trenger at det skjer noe for at de skal ha noe spennende å blogge om. Korrektur: Vanligvis virker det som om bloggere er hjernedøde fjortisdotter som har energi, tid og penger til å kle seg som superstjerner, og innen de blir 20 har greid å bli superbloggere (hvilken sjanse som er på linje med at akkurat den sædcellen du heier på skal nå egget først), og kan dermed leve på det og skrive om absolutt RUBBISH helt til de blir for gamle (21). Uansett, poenget mitt er at jeg er stikk motsatt. Jo mer spennende som skjer, jo mindre blogger jeg. Kanskje det gjør meg til årets kjipeste blogger, som bare gidder å skrive når jeg ikke har bedre ting å ta meg til, men so be it. Jeg har ikke det største behovet for å ramse opp tingene jeg gjør, med mindre jeg kan ha det morsomt på andres bekostning i den sammenheng. Men jeg skal gjøre et lite forsøk.

USA var fett. PTP (pudder til puppene). Utah Jazz basketkamp var fett. De var alvorlig høye. California var fett. Jeg brukte alvorlig mye penger. Universal Studios og Walk Of Shame var fett. Jeg og et par andre idioter flashet BH i Mummy-Berg-Og-Dal-Banen, og fikk kjeft og sensur på bildet. Det var dødsfett.

Vinterferien var fet. Haugastøl og Geilo var fett. Kiting er en møkkasport, men det er et HELT eget innlegg.

Fordi vi er awesome.

Fordi vi er mer enn bare awesome.

Fordi vi trenger et nytt ord for awesome for å beskrive det.

Fordi vi sprenger alle grenser.

Bruce Lee Wee Wee.

Har du sett, der fikk jeg jammen meg med noen bilder og gitt. Forhåpentligvis kommer det flere tider jeg har så lite å gjøre på at det eneste andre alternativet til å skrive er å putte Zalo i øyet.

Party in the U.S.A - PART UNO!

Sitter for augonblinken på sengen og nørder med Hanna mens Margrete og Vadsø pynter seg (det trengs). Reisen var überdigg, det er vilt hva slags humørstadier en går gjennom på 20 timer med fly og flyplasser. I går shoppet vi Salt Lake tom for klær. Jeg brukte (sløste) en tusing på Utah Jazz og Lakers effekter.

Det er et rimelig stygt bilde, da jeg var mye mer opptatt av å hoppe i sengen enn å bli tatt bilde av. Men i virkeligheten ser jeg over gjennomsnittet råstilig ut. Gleder meg til å flytte inn i blandt annet dette antrekket.

Noe trist som skjedde i går var at buksen min spjæla. Jeg satte meg på huk i prøverommet og RITSJ. Jeg lette over hele jævla buksen, ikke ETT sted sto det at det var ugreit å sitte på huk i den. Så jeg måtte desverre på ab & fitch og kjøpe ny. Fryktelig trist det der. I dag skulle vi egentlig ha første dag i trekket, men på grunn av stiv puling drar vi på outlet istedet. I kveld er det duket for Utah Jazz Superbowlbasketgameftwlollol. Gleder meg helt sykt, jeg er så basketfan at det ryker av meg. Litt flaut var det at mannen i butikken spurte om jeg likte Williams (iom at jeg har skjorten hans), og jeg sårt måtte innrømme at jeg egentlig ikke vet hvem det er. Men det viste seg å være en av stjernene, så jeg er nøgd. 

Hipstamatic in U.S.A

Jeg måtte hive på den nye buksen umiddelbart, så jeg sendte Nina Maskina for å betale. Men hun er ikke så Maskina når det kommer til å være kjapp i kassen, så jeg hadde litt tid å drepe. Shopping derimot, det er hun Maskina på, hun brukte nesten null $, og greide å hamstre med seg enorme mengder klær uansett. Go Nina. Ja, Walady Gaga brillene er nye. 

Hanna har bosatt seg som pølsegründer i statene, så henne ser vi snart ikke noe mer av. 

Nå skal jeg ut og leke i gangen på hotellet. USA er yes bæst!

Utblåsninger

Det å gå og irritere seg over noe eller noen, er som å gå på ski, og halvveis få verdens største gnagsår. Det blir bare verre og verre, og mer og mer irriterende, selv om det ikke var SÅ plagsomt i begynnelsen. Og hvis du aldri stikker hull på vannblemmen, så vannet kan sile ut, og du kan sette på gnagsårplaster, så tar det lang tid før irritasjonen forsvinner. Og hvis du bare går rundt og klager til alle andre om gnagsåret, så ikke bare forsetter det å være der, men du irriterer vettet av alle andre og.

Jeg er alvorlig fornøyd med egen metafor.

Jenter er kretsmestre i å få sånne gnagsår. Problemet vårt er at når noen gjør noe, eller sier noe, så føler vi (eller mange av oss - der finnes sikkert superkvinner der ute. Transvesitter og lesbiske og sånn) en stor trang til å fortelle andre enn den personen som har gjort eller sagt noe, hva som er galt. Det eneste som skjer da, er at jo mer vi snakker om det, jo mer irriterer det oss. Den vi irriterer oss over blir bare oversett, og sett surt på, sånn at begge blir irritert på hverandre, og resultatet over noe som i utgangspunktet var NADA kan bli atombombeish katastrofalt. Jeg har vært på begge sider flere ganger, og det irriterer meg like mye hver gang. Her forleden var den andre personen flink nok til å trosse sin egen stolthet, som er på størrelse med hodepynten til Mette Marit, og tok tak i situasjonen. Det endte med at begge skrek og kjeftet en hel haug (på en meget saklig og voksen måte så klart), og begge synspunkt kom frem. For det er så ufattelig lett å glemme at der finnes en annen side av saken enn sin egen. Vannblemmen eksploderte. Deretter ble vi enige om at begge var to grelle idioter, og satte på plasteret. Idiotskapen ble lagt bak oss, og vi holdt hender mens vi hinkehoppet over en grønn eng med Sound of Music i bakgrunnen og en piknikkurv i hånden. Alternativet kunne vært enormt mye kjipere, da jeg, og flere jeg kjenner, har totalt mistet kontakten med noen som sto meg veldig nærme en gang, bare på grunn av en bagatell. Når man er sint der og da, så tenker man at det er like greit, men når sinnet svinner, så er det faktisk bare ikke verdt det.

Hvis noen irriterer deg, så se for helvete å fortelle de det, i stedet for å rable ut med det til randoms som er ute etter en klype sladder.

Da kan man slutte å deppe.

Og bli lykkelig igjen. 

Og så slipper man å få bekyrmingsrynker.

vintertur

For å ønske velkommen til dette innlegget om årets vintertur i Sirdalen, poster jeg et bilde av vår kjære Gruppe 1. Gruppens (og hele turens) maskot, Haldor, er et naturlig midtpunkt.

Etter at jeg omsider (4 minutter) hadde pakket ferdig min beskjedne sekk, følte jeg meg sykt klar for de neste dagers utfordringer. Med det mener jeg den turen som skulle gå som planlagt, uten om og men, med de 4 timene jeg hadde belaget meg på å gå den dagen. Det som kom som en liten overraskelse var tåken. Hvis du kaller deg kristen, så mener du at alle Guds skaperverk er her av en mening, og hvis du kan komme med en god mening bak tåken, så skal jeg fader meg la meg omvendes her og nå. Møkkaoppfinnelse. Vi gikk så klart i ring i to timer, og som om den første bakken fra helvete ikke var tung nok første gangen, så tok vi den like greit på nytt en gang nummer to. De 4 timene ble til 6. 

Thea og Henriette, lykkelig uvitende om de kommende 6 timene i villede. 

Da vi endelig kom frem til et perfekt sted å sette opp teltet (det punktet på turen med desidert mest vind og minst le), var jeg ganske fornøyd. Riktignok er jeg sikker på at de har feilmerket firemannsteltet, da det må ha vært et tomannstelt, men det ble jo riktig så intimt og varmt, så det var ikke så dumt igrunn. 

Kristin fikk på seg reinsdyrskoene sine, jeg fikk rote så mye jeg ville i ytterteltet, og fikk real turmat ala Spaghetti Bolognese, så alle var lykkelige. Selvfølgelig blåste det som et uvær (bokstavelig talt) hele natten, og jeg var hele tiden sikker på at jeg hørte fotsporene til han i Fritt Vilt utenfor hver gang jeg hørte etter, men det var en ikke så verst natt.

Men for en morgen å våkne til! Solen tittet frem bak fjellet, blåfargen skimtet gjennom skydekket, gradestokken var minus perfekt...jeg har ikke følt meg så norsk siden jeg gikk i 17-mai toget med russebukse. 

Så fornøyd i dunjakken min. Jeg smilte hele veien frem til hytten. Nei, den følelsen kan ikke beskrives med noe annet!

Tross i at tærene var blitt varme, og jeg begynte å få følelsen tilbake i fingrene var hytten i det nære et kjært syn, og siden jeg hadde utsatt frokosten til foran peisen varmet det ekstra godt å se den. Det var bare en nedoverbakke og en flate som skilte oss og varmen. Det var med skrekkblandet fryd vi satte farten utfor den bratte bakken.

Fryd fra min side...

litt mer skrekk hos Kristin. 

LOL på ansiktet til Fritt Vilt Mannen!

Her demonstrerer Lars så fint fjellvettregel nummer 76. Det er aldri for sent å grave seg ned i tide. Det er forøvrig også anbefalt at det er bedre å snu tidlig enn aldri, ligge med erfarne fjellfolk og ha med kvikk lunsj. Resten lærer jeg til neste gang. 

Jeg har storkost meg så mye med fantastiske mennesker i fantastiske omgivelser, at jeg ikke har noe særlig å være sarkastisk på. Kanskje det bor en aldri så liten Lars Monsen i meg? At han ikke er redd for øksemordere på hytter eller Fritt Vilt Mannen utenfor teltet der han sover alene, når jeg ikke tør å gå alene til utedoen en gang er en bagatell. 

Etter en lengre dusj ble turen avsluttet verdig med et fantastisk tacomåltid på skolekjøkkenet. 

Takk for turen :-)