Gift, og veldig optimist

 

     Yeap, you heard the cat right, femtito prosent av de som gifter seg skiller seg igjen ved senere anledning. Det er i grunn et ganske kjipt utgangspunkt. Nå har ikke jeg all verdens erfaring med det å gifte seg, og noen ganger tviler jeg sterkt på at jeg kommer til å få det, men jeg lurer på hva slags tanker som farer rundt i hodet på brud og brudgom når de avlegger løftet om "til døden skiller dere ad". Med mindre flyet til Thailand krasjer under bryllupsreisen så er det (unnskyld språket) jævlig lenge. Og 50 prosent av de andre som har forsøkt seg på samme løftet har løyet så det renner av de. Vet disse gifteklare menneskene dette? Vet de at det er 50/50 sjanse for at det blir et slitsomt brudd med advokatarbeid og ukedeling på barna? Jeg lurer på om de står i kirken, eller på rådhuset eller hvor det måtte være, og krysser fingrene, folder hendene og ber til Supermann eller Gud om at ekteskapet skal holde. Eller har de amors piler stukket så dypt inn i pupillene at de ikke ser at det er en vesentlig mulighet for at dette ender stygt? Jeg regner jo med at de fleste går inn i ekteskapet med den hensikt å stifte familie og holde seg til den resten av livet, og jeg høres gjerne litt kynisk ut når jeg fremstiller ekteskapet på denne måten, men realiteten sier jo sitt.

     Jeg velger å tro at det beste utgangspunktet for et langvarig (eller, evigvarig) ekteskap er dersom du treffer denne personen etter å ha passert en viss alder og livserfaring. Dette er selvsagt rent praktisk sett, og mange treffer naturligvis mr. eller ms. Right i relativt ung alder, men hvis du har lyst til å reise til Mexico eller whatever for å ta bartenderkurs og jobbe i et halvt års tid, så ser jeg ikke helt hvordan det kan være fornuftig å ha sin fremtidige ektemann hjemme i Norge i mellomtiden. Så vil jeg også påstå at det er praktisk å kjenne til sin ektefelles negative sider og irriterende uvaner før du velger å forholde deg til de resten av livet. Det er her jeg forstår at mange kristne ender opp i bra kjipe ekteskap, og bra kjipe skillsmisser. Det er ikke for å skvise alle ut av samme tube, men jeg tenker da på kategorien "ikke pule eller bo sammen før ekteskapet". Eller "Ikke se eller prøvekjøre bilen før du kjøper den". Hvordan det kan føre godt med seg kan jeg ikke forstå. Det blir som å spille russisk rulett eller vinne i Lotto. Plutselig var kulen i feil hull, og du våkner opp med en snorkende mann som breier seg i sengen sammen med forrige ukes pizzarester og har mamma på speed dial for godnatt historie på sengen. Du har rett og slett kjøpt en ferrari med lada-motor.

     Ekteskap er liksom "deres ting". Derfor er det ugreit når homofile begynner å kødde med systemet og vil gifte seg de og. Jeg skal ikke ta opp den debatten, men jeg kan se for meg en litt eldre herre med prestekrage som har forstått at når skillsmisseraten er på over 50 prosent, har de feilet, og det er en viss sjanse for at homofile fikser ekteskap bedre. Det hadde sett dårlig ut for de gitt. Men jeg skjønner de da, det hadde jo vært litt kjipt for fotballandslaget dersom 11 ballettansere hadde bestemt seg for å prøve seg og faktisk kommet med i VM.

Hode og kropp; få noe samarbeid på det takk!?

    Klokken er 5 over way passert leggetid, og jeg er våken. Lys-frickins-våken. Det vil si, øynene mine siger, og skriker etter skjønnhetssøvn. Jeg mener å ha hørt de si noe som "Hvis ikke du sovner nå plasserer vi poser på størrelse med BIR's julegavepapirposer under her i morgen! Vi mener det, skjerp deg!!" Kroppen derimot, er totalt uenig. "Du er litt sulten, hvorfor ikke gå ned og finne deg noe mat? Det er gjemt bort litt julesjokolade bakerst i kjøleskapet. Vaniljesaus er det og! Deretter kunne jeg egentlig tenke meg å klatre i et tre eller noe." Jeg prøvde å overtale kroppen til å la vær å mase, og fortalte den dessuten at sjokolade - det har jeg ikke lov å spise en gang. Den må ha hørt på argumentene mine, for jeg ligger i sengen enda, heldigvis.
    Men jeg er rett og slett forpult lei av å diskutere med meg selv. Hodet mitt må være plassert på en fremmed kropp (eller omvendt alt ettersom), for de er svært sjeldent enig om hva jeg skal foreta meg. Når jeg åpner kjøleskapet, kan jeg stå i opp til 15 minutter og bare stirre tomt inn i det. Da er det full nabokrangel mellom organene. Hodet prøver å fortelle meg at jeg skal gripe ekstra-lett melken, finne meg en banan, og blande det oppi en skål med fitness frokostblanding. Er kroppen enig? Slettes ikke. "PEANUTBUTTERJELLYTIME OG SJOKOMELK, WOHOOO" skriker den så høyt at jeg snart utvikler migrene. I mellomtiden står jeg på sidelinjen, og har visst ingenting jeg skulle uttalt meg om i denne bisarre diskusjonen om hva som er best for meg.
    Det er ikke bare søvn- og matvaner det går ut over når hode og kropp går helt i stå, og ikke blir enige. Morgenstund har gull i munn. Vel, det må være for de som slipper å ta hensyn til to vidt forskjellige ønsker om morgenen. Her er det kroppen som tar over for fornuften, og når vekkerklokken ringer hører jeg et forsøk på et ramaskrik uten like under dynen. "Hurra!! dusjen, dusjen, dusjen!" Hodet svarer med å be kroppen holde godt kjeft så det kan sove "bare 5 minutter til".
    Dette skillet mellom hodet og kroppen utvikler seg også i takt med promille. Hodet prøver etter å ha passert sånn ca 3 i promille å fortelle kroppen at nå er det egentlig nok, men kroppen overser naturligvis hodet, og fortsetter gjerne til vi er godt oppe i 7. Ved dette punktet er det ikke lengre noe poeng, for her har hodet blitt skjøvet helt vekk, og kroppen er sjef i Residens Happyface. Kroppen ser en bardisk, og kroppen danser på den. I mellomtiden prøver hodet med all sin makt å dra deg ned, men som regel ganske mislykket. Kroppen treffer Johnny Depp ved baren, mens hodet prøver å fortelle deg at det er Borat du står og snakker med. Og flørter med? Jaha.. Og gir nummeret ditt til ja.. Strålende.
    Da våkner som regel hode, kropp og Henriette samtidig ettermiddagen etter, og med litt hes stemme kommer det fra hodet: "Hva sa jeg..? jeg bare spør, HVA SA J..." "Hold kjeft, jeg har vondt over alt".

nei til b(h)åndtvang

Noe som fasinerer meg veldig, er de forskjellige måtene par velger å vise sin kjærlighet til hverandre på. Da tenker jeg ikke på kinky s&m aktiviteter med lær og pisk under laknene, men mer det som foregår ute i det offentlige rom.  Noen ganger virker det til at det ikke holder å sende en melding bare for å minne din kjære på at du er glad i han/henne, men at en føler en sterk trang til for eksempel å kjøpe matchende grilldresser eller andre klær de kan avtale å gå med.
        Men det er også de mer fysiske metodene som blir tatt i bruk midt ute i offentligheten. For en stund tilbake sto jeg på Lærøy mat på Galleriet for å handle, og ante fred og ingen fare idet jeg oppdaget at damen foran meg i kassen sto og smålig gnikket seg oppover kjæresten (forhåpentligvis) som sto og betalte. Litt satt ut over at jeg nettopp hadde vitnet noe som minnet om en pardans utført av sjimpanser midt i tjukkeste jungelen, gikk jeg over til neste kasse og lot neste publikum slippe til for denne absurde forestillingen. Senere oppdaget jeg de på vei ut av Galleriet, denne gangen med hans hånd godt gravert inn - ja inn - i stussen på dette kvinnemennesket. Det får da være måte på oppførsel? Jeg ser for meg at de har gått i pule-dvale i en leilighet, og hamstrer store mengder proviant av gangen, slik at de slipper å beherske seg sånn noenlunde så ofte.
        Nå er det ikke fullt slik overdreven nærhet jeg fasineres mest av da dette kun forekommer til sjeldenhet, men de litt mildere utgavene av trang til nærhet, som til en hver forbaskade tid å skulle holde henner og/eller sitte på fanget til hverandre. Jeg sier ikke at jeg har noe i mot å skulle holde hender en gang i blandt, eller at gulvet er å foretrekke dersom det er tomt for sitteplasser, men det konstante behovet til å være borti hverandre. Da jeg i dag dessverre var tvunget til å gå gjennom bystasjonen - hovedstaden for ulumskheter - så jeg minst 15 par leiende på hverandre i løpet av de få minuttene jeg brukte på å gå kappgang med meg selv gjennom bussterminalene for å komme til Vestre Strømkai. Jeg er veldig for båndtvang på hunder, men på kjæresten? Tror de at han eller hun kommer til å stikke av og løpe til nærmeste ligg? Og det som fasinerte (jeg repiterer fasinerer, men mener egentlig irriterer - fasinerer høres mindre bittert ut) meg aller mest, var de to som løp etter bussen - leiende. Jeg mener, helt alvorlig? Hvor fantastisk irriterende må det ikke være å skulle rekke noe, og så måtte bruke den ene armen på å overholde den uskrevne håndtvangen som visstnok er innført? Èn ting er når en er ute på søndagstur i babytempo og snakker om alt og ingenting og stemningen er heller romantisk i solnedgangen, under tvil godkjenner jeg dette som tidspunkt for å leie, men så slår jeg en strek der. Og ja - det å sitte under et måltid å skulle holde hender faller i samme kategori, bare enda høyere på fasineringsgraden.
        Og så dette med å skulle sitte på fanget. Hjemme i sofakroken må man sitte på ryggen til hverandre for min del, men har du noen gang prøvd å holde en noenlunde jevn samtale i et selskap der to nyforelskede ikke greier å fjerne kontakten mellom hverandres lår? Gjerne òg setter et jordbær på kransekaken med å holde rundt hverandre, og jevnlig stryke hverandre på gudene vet hvilke kroppsdeler? Det eneste jeg greier å fokusere tankene mine på er hva i all verden de gjør når den ene må på toalettet.
      Misforstå meg rett, jeg er for romantikk og våryr i luften, og har overhodet ingen problemer med verken intimsoner eller kontakt med andre mennesker - men når det krysser grensen til ekstremt upraktisk og distraherende for mennesker rundt, mener jeg det går an å slippe den fysiske kontakten hvertfall en stund.
     Fasinerende.

redusert uten alkohol. apropos; ios 2010 mhm

 Petros Place, mhm!!

Good things first; ferien er booket og vi (Charlotte, Ingrid, Ingvild, Jannicke og jeg) er enormt klare for sommer og fjas på Ios sammen med alle dere andre som skal til dette lille ferieparadiset. Same procedure as last year, med sydentur for dummies. Hvis du har vært på charterferie før vet du hva jeg snakker om. Du går av flyet (som selvsagt aldri vil finne på å mellomlande noe sted, slik at faren for å gå på feil fly videre under ingen omstendigheter kan forekomme) på San Torini flyplass, der du går inn i en buss for å kjøre 150 meter, bare sånn at ingen går seg vill. Etter å ha hentet bagasjen på det eneste rullebåndet, og gått ut den eneste utgangen står det en søt, svensk dame med et skilt det står "IOS" på. Bare i tilfelle du ikke har sett dette skiltet står hun og roper "Alla som skall til Ios måsta komma her och följa mig". Hun følger deg de neste 50 meterene til bussen som kjører deg til havnen. På havnen har disse søte, svenske damene sin egen klubb der de er i mannlige versjoner og (disse er minst like søte). Disse følger deg ombord i båten som frakter deg til øyen. Etter ankomst på øyen har fader meg disse damene greid å finne veien helt hit og. Der står de med hver sine skilt, alt ettersom hvilket hotell du skal på. Så med kofferten trillende bak deg følger du og 90 andre etter som sauer på beite. Så hvis noen noengang har greid å rote seg vekk på en sånn reise vil jeg gjerne gratulere dem. Det er nemlig forsket på og vitenskapelig bevist at det kreves en IQ på under 7,8 for å få det til.

Vi er hvertfall tilbake på 4-årsstadiet når det kommer til planlegging, så tross i at det er ca et halvt år til avreise er pakkelisten skrevet til minste detalj, og planer om T-skjorter er allerede lagt. Er det harrytur, så er det harrytur. Chartersvein ville vært stolt.

Så til det litt mer kjedelige; jeg er i tvil på om jeg kommer til å overleve lenge nok til å oppleve ferien. Med feber på 134,7, kyssesyken i hårtuppene og kreft i lilletåen tror jeg nemlig ikke det. Jeg skal aldri, aldri, aldri mer skryte av supermann-immunforsvaret mitt som har holdt meg frisk de aller største delene av livet mitt. Det er dårlig karma. Da slår alt til på en gang. Da jeg skulle skylle ansiktet i vasken var jeg så tett i nesen at jeg holdt på å drukne. Tanken som fòr gjennom hodet mitt var; jaja, why not? da forsvinner hvertfall hodepinen! Heldigvis tok jeg til fornuft, og jeg lever. Såvidt. Så redusert som jeg er nå uten å ha rørt noe annet enn hostesaft kan jeg ikke huske å ha opplevd. Jeg sier som Homer Simpson; "I'm normally not a praying (wo)man, but if you're up there; please save me Superman!!"

2010; et år for sparing.......

....................hvorfor frister alt annet så mye mer etter 10 minutter på hm.com?

nytt år, samme mulighetene

F.v: Ingvild, Charlotte, Ingrid, Karoline, Henriette, Caroline og Jannicke ønsker alle et strålende nytt år!

Mange velger å bruke overgangen fra desember til januar som en startstrek for bedre vaner. Om det så er røykeslutt, slankestart eller å vinne i lotto, er det forsåvidt et greit sted å begynne på. Men å tro at dette nye året bringer noen flere muligheter enn en helt vanlig mandag er jo egentlig rett og slett bare tøv. Vi finner opp det vi kaller nyttårsforsetter, og lurer oss selv til å tro at vi på et magisk vis får en indre selvdisiplin ved årsskiftet som vi aldri ellers ville hatt. Uansett ender det som regel opp i et helvetes sisyfosarbeid, og innen utgangen av februar må vi starte på nytt med alt vi skulle skjerpe oss med i januar likevel.
Julen er kort, og nyttårsskiftet er enda kortere. Vi handler god mat og champagne og er superklar for å kose oss under rakettene, like sprudlene som flasken i hånden. Før vi vet ordet av det er det januar 2010, og artige vaner som god mat og uanstendig alkoholinntak tar slutt. Jeg har valgt å ikke sette noen forsetter dette året foreløpig, og heller nyte de siste dagene av ferie og jul før det er tilbake til livets harde hverdag. Det er jo tross alt snart lørdag!

Ønsker alle et godt nytt år, og til de som føler selvdisiplinen vokse i inngangen av et nytt tiår; lykke til!