Party in the U.S.A - PART UNO!

Sitter for augonblinken på sengen og nørder med Hanna mens Margrete og Vadsø pynter seg (det trengs). Reisen var überdigg, det er vilt hva slags humørstadier en går gjennom på 20 timer med fly og flyplasser. I går shoppet vi Salt Lake tom for klær. Jeg brukte (sløste) en tusing på Utah Jazz og Lakers effekter.

Det er et rimelig stygt bilde, da jeg var mye mer opptatt av å hoppe i sengen enn å bli tatt bilde av. Men i virkeligheten ser jeg over gjennomsnittet råstilig ut. Gleder meg til å flytte inn i blandt annet dette antrekket.

Noe trist som skjedde i går var at buksen min spjæla. Jeg satte meg på huk i prøverommet og RITSJ. Jeg lette over hele jævla buksen, ikke ETT sted sto det at det var ugreit å sitte på huk i den. Så jeg måtte desverre på ab & fitch og kjøpe ny. Fryktelig trist det der. I dag skulle vi egentlig ha første dag i trekket, men på grunn av stiv puling drar vi på outlet istedet. I kveld er det duket for Utah Jazz Superbowlbasketgameftwlollol. Gleder meg helt sykt, jeg er så basketfan at det ryker av meg. Litt flaut var det at mannen i butikken spurte om jeg likte Williams (iom at jeg har skjorten hans), og jeg sårt måtte innrømme at jeg egentlig ikke vet hvem det er. Men det viste seg å være en av stjernene, så jeg er nøgd. 

Hipstamatic in U.S.A

Jeg måtte hive på den nye buksen umiddelbart, så jeg sendte Nina Maskina for å betale. Men hun er ikke så Maskina når det kommer til å være kjapp i kassen, så jeg hadde litt tid å drepe. Shopping derimot, det er hun Maskina på, hun brukte nesten null $, og greide å hamstre med seg enorme mengder klær uansett. Go Nina. Ja, Walady Gaga brillene er nye. 

Hanna har bosatt seg som pølsegründer i statene, så henne ser vi snart ikke noe mer av. 

Nå skal jeg ut og leke i gangen på hotellet. USA er yes bæst!

Utblåsninger

Det å gå og irritere seg over noe eller noen, er som å gå på ski, og halvveis få verdens største gnagsår. Det blir bare verre og verre, og mer og mer irriterende, selv om det ikke var SÅ plagsomt i begynnelsen. Og hvis du aldri stikker hull på vannblemmen, så vannet kan sile ut, og du kan sette på gnagsårplaster, så tar det lang tid før irritasjonen forsvinner. Og hvis du bare går rundt og klager til alle andre om gnagsåret, så ikke bare forsetter det å være der, men du irriterer vettet av alle andre og.

Jeg er alvorlig fornøyd med egen metafor.

Jenter er kretsmestre i å få sånne gnagsår. Problemet vårt er at når noen gjør noe, eller sier noe, så føler vi (eller mange av oss - der finnes sikkert superkvinner der ute. Transvesitter og lesbiske og sånn) en stor trang til å fortelle andre enn den personen som har gjort eller sagt noe, hva som er galt. Det eneste som skjer da, er at jo mer vi snakker om det, jo mer irriterer det oss. Den vi irriterer oss over blir bare oversett, og sett surt på, sånn at begge blir irritert på hverandre, og resultatet over noe som i utgangspunktet var NADA kan bli atombombeish katastrofalt. Jeg har vært på begge sider flere ganger, og det irriterer meg like mye hver gang. Her forleden var den andre personen flink nok til å trosse sin egen stolthet, som er på størrelse med hodepynten til Mette Marit, og tok tak i situasjonen. Det endte med at begge skrek og kjeftet en hel haug (på en meget saklig og voksen måte så klart), og begge synspunkt kom frem. For det er så ufattelig lett å glemme at der finnes en annen side av saken enn sin egen. Vannblemmen eksploderte. Deretter ble vi enige om at begge var to grelle idioter, og satte på plasteret. Idiotskapen ble lagt bak oss, og vi holdt hender mens vi hinkehoppet over en grønn eng med Sound of Music i bakgrunnen og en piknikkurv i hånden. Alternativet kunne vært enormt mye kjipere, da jeg, og flere jeg kjenner, har totalt mistet kontakten med noen som sto meg veldig nærme en gang, bare på grunn av en bagatell. Når man er sint der og da, så tenker man at det er like greit, men når sinnet svinner, så er det faktisk bare ikke verdt det.

Hvis noen irriterer deg, så se for helvete å fortelle de det, i stedet for å rable ut med det til randoms som er ute etter en klype sladder.

Da kan man slutte å deppe.

Og bli lykkelig igjen. 

Og så slipper man å få bekyrmingsrynker.

vintertur

For å ønske velkommen til dette innlegget om årets vintertur i Sirdalen, poster jeg et bilde av vår kjære Gruppe 1. Gruppens (og hele turens) maskot, Haldor, er et naturlig midtpunkt.

Etter at jeg omsider (4 minutter) hadde pakket ferdig min beskjedne sekk, følte jeg meg sykt klar for de neste dagers utfordringer. Med det mener jeg den turen som skulle gå som planlagt, uten om og men, med de 4 timene jeg hadde belaget meg på å gå den dagen. Det som kom som en liten overraskelse var tåken. Hvis du kaller deg kristen, så mener du at alle Guds skaperverk er her av en mening, og hvis du kan komme med en god mening bak tåken, så skal jeg fader meg la meg omvendes her og nå. Møkkaoppfinnelse. Vi gikk så klart i ring i to timer, og som om den første bakken fra helvete ikke var tung nok første gangen, så tok vi den like greit på nytt en gang nummer to. De 4 timene ble til 6. 

Thea og Henriette, lykkelig uvitende om de kommende 6 timene i villede. 

Da vi endelig kom frem til et perfekt sted å sette opp teltet (det punktet på turen med desidert mest vind og minst le), var jeg ganske fornøyd. Riktignok er jeg sikker på at de har feilmerket firemannsteltet, da det må ha vært et tomannstelt, men det ble jo riktig så intimt og varmt, så det var ikke så dumt igrunn. 

Kristin fikk på seg reinsdyrskoene sine, jeg fikk rote så mye jeg ville i ytterteltet, og fikk real turmat ala Spaghetti Bolognese, så alle var lykkelige. Selvfølgelig blåste det som et uvær (bokstavelig talt) hele natten, og jeg var hele tiden sikker på at jeg hørte fotsporene til han i Fritt Vilt utenfor hver gang jeg hørte etter, men det var en ikke så verst natt.

Men for en morgen å våkne til! Solen tittet frem bak fjellet, blåfargen skimtet gjennom skydekket, gradestokken var minus perfekt...jeg har ikke følt meg så norsk siden jeg gikk i 17-mai toget med russebukse. 

Så fornøyd i dunjakken min. Jeg smilte hele veien frem til hytten. Nei, den følelsen kan ikke beskrives med noe annet!

Tross i at tærene var blitt varme, og jeg begynte å få følelsen tilbake i fingrene var hytten i det nære et kjært syn, og siden jeg hadde utsatt frokosten til foran peisen varmet det ekstra godt å se den. Det var bare en nedoverbakke og en flate som skilte oss og varmen. Det var med skrekkblandet fryd vi satte farten utfor den bratte bakken.

Fryd fra min side...

litt mer skrekk hos Kristin. 

LOL på ansiktet til Fritt Vilt Mannen!

Her demonstrerer Lars så fint fjellvettregel nummer 76. Det er aldri for sent å grave seg ned i tide. Det er forøvrig også anbefalt at det er bedre å snu tidlig enn aldri, ligge med erfarne fjellfolk og ha med kvikk lunsj. Resten lærer jeg til neste gang. 

Jeg har storkost meg så mye med fantastiske mennesker i fantastiske omgivelser, at jeg ikke har noe særlig å være sarkastisk på. Kanskje det bor en aldri så liten Lars Monsen i meg? At han ikke er redd for øksemordere på hytter eller Fritt Vilt Mannen utenfor teltet der han sover alene, når jeg ikke tør å gå alene til utedoen en gang er en bagatell. 

Etter en lengre dusj ble turen avsluttet verdig med et fantastisk tacomåltid på skolekjøkkenet. 

Takk for turen :-)

også skitur da

Akkurat idét jeg ble venner med lærerne igjen (selv om jeg tviler på at de visste vi var uvenner), kristenbarna fra Impsvulst forlot området, og livet så ut til å svinge mot lysere tider, skal vi på skitur. Ikke bare én dag, men tre. Og ikke bare sove i hytte, men også i telt. Og ikke bare alene, men vi er tvunget til å leke med UiS-barna. Så nå som jeg akkurat har greid å vende meg til de menneskene i klassen, så må jeg late som jeg liker en hel gjeng til. Dette innebærer så klart også at vi må bære tunge drittsekker (tog du an), og verst av alt; vi må pakke de selv. De gangene jeg pakker, så innebærer det som regel å stå å stirre tomt inn i klesskapet - litt på samme måte som jeg gjør i kjøleskapet når jeg ikke egentlig er sulten - strekke armene frem, og trekke tre bukser, fire gensre og ti topper for mye, og ikkeno undertøy. Deretter to flere par med sko enn antall dager jeg skal være vekke, og all sminke/dilldall jeg finner på badet. Ferdig. Desverre passer det seg ikke sånn når sekken er 60 liter, og det er ryggen min som må slite. Møkkatur. Best for Uis freakshowsene at de har jäger med. I tillegg så glemte jeg jo så klart småvesentlige ingredienser for skitur hjemme, så jeg måtte sløse penger på feller, gamasjer og skismørning. Hvor artig jeg synes det var? Omtrent like artig som å feste to statoilburgere mellom skinkene og springe naken gjennom en løvepark.

Det er jo klart at jeg må pynte meg for snøen, så nå har roomie Ingvild stripet håret mitt enda lysere, sånn at jeg er penest på fjellet. 

Pickaboo. 

Ikke ønsk meg god tur, for det hjelper ikke uansett. 

Helt til slutt vil jeg anbefale deg og ta turen innom Espen sitt (nye) bloggprosjekt; bartebloggen. Konseptet er mitt, med et daglig bilde av barten som skal gro på hans overleppe. Espen er over gjennomsnittet ok til medmenneske å være.

les blog d'mustache