alle bloggeres motsetning.

Jeg er nok alle bloggeres motsetning. Vanligvis virker det nemlig som om bloggere lett får skrivesperre, og trenger at det skjer noe for at de skal ha noe spennende å blogge om. Korrektur: Vanligvis virker det som om bloggere er hjernedøde fjortisdotter som har energi, tid og penger til å kle seg som superstjerner, og innen de blir 20 har greid å bli superbloggere (hvilken sjanse som er på linje med at akkurat den sædcellen du heier på skal nå egget først), og kan dermed leve på det og skrive om absolutt RUBBISH helt til de blir for gamle (21). Uansett, poenget mitt er at jeg er stikk motsatt. Jo mer spennende som skjer, jo mindre blogger jeg. Kanskje det gjør meg til årets kjipeste blogger, som bare gidder å skrive når jeg ikke har bedre ting å ta meg til, men so be it. Jeg har ikke det største behovet for å ramse opp tingene jeg gjør, med mindre jeg kan ha det morsomt på andres bekostning i den sammenheng. Men jeg skal gjøre et lite forsøk.

USA var fett. PTP (pudder til puppene). Utah Jazz basketkamp var fett. De var alvorlig høye. California var fett. Jeg brukte alvorlig mye penger. Universal Studios og Walk Of Shame var fett. Jeg og et par andre idioter flashet BH i Mummy-Berg-Og-Dal-Banen, og fikk kjeft og sensur på bildet. Det var dødsfett.

Vinterferien var fet. Haugastøl og Geilo var fett. Kiting er en møkkasport, men det er et HELT eget innlegg.

Fordi vi er awesome.

Fordi vi er mer enn bare awesome.

Fordi vi trenger et nytt ord for awesome for å beskrive det.

Fordi vi sprenger alle grenser.

Bruce Lee Wee Wee.

Har du sett, der fikk jeg jammen meg med noen bilder og gitt. Forhåpentligvis kommer det flere tider jeg har så lite å gjøre på at det eneste andre alternativet til å skrive er å putte Zalo i øyet.