Hode og kropp; få noe samarbeid på det takk!?

    Klokken er 5 over way passert leggetid, og jeg er våken. Lys-frickins-våken. Det vil si, øynene mine siger, og skriker etter skjønnhetssøvn. Jeg mener å ha hørt de si noe som "Hvis ikke du sovner nå plasserer vi poser på størrelse med BIR's julegavepapirposer under her i morgen! Vi mener det, skjerp deg!!" Kroppen derimot, er totalt uenig. "Du er litt sulten, hvorfor ikke gå ned og finne deg noe mat? Det er gjemt bort litt julesjokolade bakerst i kjøleskapet. Vaniljesaus er det og! Deretter kunne jeg egentlig tenke meg å klatre i et tre eller noe." Jeg prøvde å overtale kroppen til å la vær å mase, og fortalte den dessuten at sjokolade - det har jeg ikke lov å spise en gang. Den må ha hørt på argumentene mine, for jeg ligger i sengen enda, heldigvis.
    Men jeg er rett og slett forpult lei av å diskutere med meg selv. Hodet mitt må være plassert på en fremmed kropp (eller omvendt alt ettersom), for de er svært sjeldent enig om hva jeg skal foreta meg. Når jeg åpner kjøleskapet, kan jeg stå i opp til 15 minutter og bare stirre tomt inn i det. Da er det full nabokrangel mellom organene. Hodet prøver å fortelle meg at jeg skal gripe ekstra-lett melken, finne meg en banan, og blande det oppi en skål med fitness frokostblanding. Er kroppen enig? Slettes ikke. "PEANUTBUTTERJELLYTIME OG SJOKOMELK, WOHOOO" skriker den så høyt at jeg snart utvikler migrene. I mellomtiden står jeg på sidelinjen, og har visst ingenting jeg skulle uttalt meg om i denne bisarre diskusjonen om hva som er best for meg.
    Det er ikke bare søvn- og matvaner det går ut over når hode og kropp går helt i stå, og ikke blir enige. Morgenstund har gull i munn. Vel, det må være for de som slipper å ta hensyn til to vidt forskjellige ønsker om morgenen. Her er det kroppen som tar over for fornuften, og når vekkerklokken ringer hører jeg et forsøk på et ramaskrik uten like under dynen. "Hurra!! dusjen, dusjen, dusjen!" Hodet svarer med å be kroppen holde godt kjeft så det kan sove "bare 5 minutter til".
    Dette skillet mellom hodet og kroppen utvikler seg også i takt med promille. Hodet prøver etter å ha passert sånn ca 3 i promille å fortelle kroppen at nå er det egentlig nok, men kroppen overser naturligvis hodet, og fortsetter gjerne til vi er godt oppe i 7. Ved dette punktet er det ikke lengre noe poeng, for her har hodet blitt skjøvet helt vekk, og kroppen er sjef i Residens Happyface. Kroppen ser en bardisk, og kroppen danser på den. I mellomtiden prøver hodet med all sin makt å dra deg ned, men som regel ganske mislykket. Kroppen treffer Johnny Depp ved baren, mens hodet prøver å fortelle deg at det er Borat du står og snakker med. Og flørter med? Jaha.. Og gir nummeret ditt til ja.. Strålende.
    Da våkner som regel hode, kropp og Henriette samtidig ettermiddagen etter, og med litt hes stemme kommer det fra hodet: "Hva sa jeg..? jeg bare spør, HVA SA J..." "Hold kjeft, jeg har vondt over alt".