redusert uten alkohol. apropos; ios 2010 mhm

 Petros Place, mhm!!

Good things first; ferien er booket og vi (Charlotte, Ingrid, Ingvild, Jannicke og jeg) er enormt klare for sommer og fjas på Ios sammen med alle dere andre som skal til dette lille ferieparadiset. Same procedure as last year, med sydentur for dummies. Hvis du har vært på charterferie før vet du hva jeg snakker om. Du går av flyet (som selvsagt aldri vil finne på å mellomlande noe sted, slik at faren for å gå på feil fly videre under ingen omstendigheter kan forekomme) på San Torini flyplass, der du går inn i en buss for å kjøre 150 meter, bare sånn at ingen går seg vill. Etter å ha hentet bagasjen på det eneste rullebåndet, og gått ut den eneste utgangen står det en søt, svensk dame med et skilt det står "IOS" på. Bare i tilfelle du ikke har sett dette skiltet står hun og roper "Alla som skall til Ios måsta komma her och följa mig". Hun følger deg de neste 50 meterene til bussen som kjører deg til havnen. På havnen har disse søte, svenske damene sin egen klubb der de er i mannlige versjoner og (disse er minst like søte). Disse følger deg ombord i båten som frakter deg til øyen. Etter ankomst på øyen har fader meg disse damene greid å finne veien helt hit og. Der står de med hver sine skilt, alt ettersom hvilket hotell du skal på. Så med kofferten trillende bak deg følger du og 90 andre etter som sauer på beite. Så hvis noen noengang har greid å rote seg vekk på en sånn reise vil jeg gjerne gratulere dem. Det er nemlig forsket på og vitenskapelig bevist at det kreves en IQ på under 7,8 for å få det til.

Vi er hvertfall tilbake på 4-årsstadiet når det kommer til planlegging, så tross i at det er ca et halvt år til avreise er pakkelisten skrevet til minste detalj, og planer om T-skjorter er allerede lagt. Er det harrytur, så er det harrytur. Chartersvein ville vært stolt.

Så til det litt mer kjedelige; jeg er i tvil på om jeg kommer til å overleve lenge nok til å oppleve ferien. Med feber på 134,7, kyssesyken i hårtuppene og kreft i lilletåen tror jeg nemlig ikke det. Jeg skal aldri, aldri, aldri mer skryte av supermann-immunforsvaret mitt som har holdt meg frisk de aller største delene av livet mitt. Det er dårlig karma. Da slår alt til på en gang. Da jeg skulle skylle ansiktet i vasken var jeg så tett i nesen at jeg holdt på å drukne. Tanken som fòr gjennom hodet mitt var; jaja, why not? da forsvinner hvertfall hodepinen! Heldigvis tok jeg til fornuft, og jeg lever. Såvidt. Så redusert som jeg er nå uten å ha rørt noe annet enn hostesaft kan jeg ikke huske å ha opplevd. Jeg sier som Homer Simpson; "I'm normally not a praying (wo)man, but if you're up there; please save me Superman!!"