nei til b(h)åndtvang

Noe som fasinerer meg veldig, er de forskjellige måtene par velger å vise sin kjærlighet til hverandre på. Da tenker jeg ikke på kinky s&m aktiviteter med lær og pisk under laknene, men mer det som foregår ute i det offentlige rom.  Noen ganger virker det til at det ikke holder å sende en melding bare for å minne din kjære på at du er glad i han/henne, men at en føler en sterk trang til for eksempel å kjøpe matchende grilldresser eller andre klær de kan avtale å gå med.
        Men det er også de mer fysiske metodene som blir tatt i bruk midt ute i offentligheten. For en stund tilbake sto jeg på Lærøy mat på Galleriet for å handle, og ante fred og ingen fare idet jeg oppdaget at damen foran meg i kassen sto og smålig gnikket seg oppover kjæresten (forhåpentligvis) som sto og betalte. Litt satt ut over at jeg nettopp hadde vitnet noe som minnet om en pardans utført av sjimpanser midt i tjukkeste jungelen, gikk jeg over til neste kasse og lot neste publikum slippe til for denne absurde forestillingen. Senere oppdaget jeg de på vei ut av Galleriet, denne gangen med hans hånd godt gravert inn - ja inn - i stussen på dette kvinnemennesket. Det får da være måte på oppførsel? Jeg ser for meg at de har gått i pule-dvale i en leilighet, og hamstrer store mengder proviant av gangen, slik at de slipper å beherske seg sånn noenlunde så ofte.
        Nå er det ikke fullt slik overdreven nærhet jeg fasineres mest av da dette kun forekommer til sjeldenhet, men de litt mildere utgavene av trang til nærhet, som til en hver forbaskade tid å skulle holde henner og/eller sitte på fanget til hverandre. Jeg sier ikke at jeg har noe i mot å skulle holde hender en gang i blandt, eller at gulvet er å foretrekke dersom det er tomt for sitteplasser, men det konstante behovet til å være borti hverandre. Da jeg i dag dessverre var tvunget til å gå gjennom bystasjonen - hovedstaden for ulumskheter - så jeg minst 15 par leiende på hverandre i løpet av de få minuttene jeg brukte på å gå kappgang med meg selv gjennom bussterminalene for å komme til Vestre Strømkai. Jeg er veldig for båndtvang på hunder, men på kjæresten? Tror de at han eller hun kommer til å stikke av og løpe til nærmeste ligg? Og det som fasinerte (jeg repiterer fasinerer, men mener egentlig irriterer - fasinerer høres mindre bittert ut) meg aller mest, var de to som løp etter bussen - leiende. Jeg mener, helt alvorlig? Hvor fantastisk irriterende må det ikke være å skulle rekke noe, og så måtte bruke den ene armen på å overholde den uskrevne håndtvangen som visstnok er innført? Èn ting er når en er ute på søndagstur i babytempo og snakker om alt og ingenting og stemningen er heller romantisk i solnedgangen, under tvil godkjenner jeg dette som tidspunkt for å leie, men så slår jeg en strek der. Og ja - det å sitte under et måltid å skulle holde hender faller i samme kategori, bare enda høyere på fasineringsgraden.
        Og så dette med å skulle sitte på fanget. Hjemme i sofakroken må man sitte på ryggen til hverandre for min del, men har du noen gang prøvd å holde en noenlunde jevn samtale i et selskap der to nyforelskede ikke greier å fjerne kontakten mellom hverandres lår? Gjerne òg setter et jordbær på kransekaken med å holde rundt hverandre, og jevnlig stryke hverandre på gudene vet hvilke kroppsdeler? Det eneste jeg greier å fokusere tankene mine på er hva i all verden de gjør når den ene må på toalettet.
      Misforstå meg rett, jeg er for romantikk og våryr i luften, og har overhodet ingen problemer med verken intimsoner eller kontakt med andre mennesker - men når det krysser grensen til ekstremt upraktisk og distraherende for mennesker rundt, mener jeg det går an å slippe den fysiske kontakten hvertfall en stund.
     Fasinerende.