Yeap, you heard the cat right, femtito prosent av de som gifter seg skiller seg igjen ved senere anledning. Det er i grunn et ganske kjipt utgangspunkt. Nå har ikke jeg all verdens erfaring med det å gifte seg, og noen ganger tviler jeg sterkt på at jeg kommer til å få det, men jeg lurer på hva slags tanker som farer rundt i hodet på brud og brudgom når de avlegger løftet om "til døden skiller dere ad". Med mindre flyet til Thailand krasjer under bryllupsreisen så er det (unnskyld språket) jævlig lenge. Og 50 prosent av de andre som har forsøkt seg på samme løftet har løyet så det renner av de. Vet disse gifteklare menneskene dette? Vet de at det er 50/50 sjanse for at det blir et slitsomt brudd med advokatarbeid og ukedeling på barna? Jeg lurer på om de står i kirken, eller på rådhuset eller hvor det måtte være, og krysser fingrene, folder hendene og ber til Supermann eller Gud om at ekteskapet skal holde. Eller har de amors piler stukket så dypt inn i pupillene at de ikke ser at det er en vesentlig mulighet for at dette ender stygt? Jeg regner jo med at de fleste går inn i ekteskapet med den hensikt å stifte familie og holde seg til den resten av livet, og jeg høres gjerne litt kynisk ut når jeg fremstiller ekteskapet på denne måten, men realiteten sier jo sitt.
Jeg velger å tro at det beste utgangspunktet for et langvarig (eller, evigvarig) ekteskap er dersom du treffer denne personen etter å ha passert en viss alder og livserfaring. Dette er selvsagt rent praktisk sett, og mange treffer naturligvis mr. eller ms. Right i relativt ung alder, men hvis du har lyst til å reise til Mexico eller whatever for å ta bartenderkurs og jobbe i et halvt års tid, så ser jeg ikke helt hvordan det kan være fornuftig å ha sin fremtidige ektemann hjemme i Norge i mellomtiden. Så vil jeg også påstå at det er praktisk å kjenne til sin ektefelles negative sider og irriterende uvaner før du velger å forholde deg til de resten av livet. Det er her jeg forstår at mange kristne ender opp i bra kjipe ekteskap, og bra kjipe skillsmisser. Det er ikke for å skvise alle ut av samme tube, men jeg tenker da på kategorien "ikke pule eller bo sammen før ekteskapet". Eller "Ikke se eller prøvekjøre bilen før du kjøper den". Hvordan det kan føre godt med seg kan jeg ikke forstå. Det blir som å spille russisk rulett eller vinne i Lotto. Plutselig var kulen i feil hull, og du våkner opp med en snorkende mann som breier seg i sengen sammen med forrige ukes pizzarester og har mamma på speed dial for godnatt historie på sengen. Du har rett og slett kjøpt en ferrari med lada-motor.
Ekteskap er liksom "deres ting". Derfor er det ugreit når homofile begynner å kødde med systemet og vil gifte seg de og. Jeg skal ikke ta opp den debatten, men jeg kan se for meg en litt eldre herre med prestekrage som har forstått at når skillsmisseraten er på over 50 prosent, har de feilet, og det er en viss sjanse for at homofile fikser ekteskap bedre. Det hadde sett dårlig ut for de gitt. Men jeg skjønner de da, det hadde jo vært litt kjipt for fotballandslaget dersom 11 ballettansere hadde bestemt seg for å prøve seg og faktisk kommet med i VM.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar