vintertur

For å ønske velkommen til dette innlegget om årets vintertur i Sirdalen, poster jeg et bilde av vår kjære Gruppe 1. Gruppens (og hele turens) maskot, Haldor, er et naturlig midtpunkt.

Etter at jeg omsider (4 minutter) hadde pakket ferdig min beskjedne sekk, følte jeg meg sykt klar for de neste dagers utfordringer. Med det mener jeg den turen som skulle gå som planlagt, uten om og men, med de 4 timene jeg hadde belaget meg på å gå den dagen. Det som kom som en liten overraskelse var tåken. Hvis du kaller deg kristen, så mener du at alle Guds skaperverk er her av en mening, og hvis du kan komme med en god mening bak tåken, så skal jeg fader meg la meg omvendes her og nå. Møkkaoppfinnelse. Vi gikk så klart i ring i to timer, og som om den første bakken fra helvete ikke var tung nok første gangen, så tok vi den like greit på nytt en gang nummer to. De 4 timene ble til 6. 

Thea og Henriette, lykkelig uvitende om de kommende 6 timene i villede. 

Da vi endelig kom frem til et perfekt sted å sette opp teltet (det punktet på turen med desidert mest vind og minst le), var jeg ganske fornøyd. Riktignok er jeg sikker på at de har feilmerket firemannsteltet, da det må ha vært et tomannstelt, men det ble jo riktig så intimt og varmt, så det var ikke så dumt igrunn. 

Kristin fikk på seg reinsdyrskoene sine, jeg fikk rote så mye jeg ville i ytterteltet, og fikk real turmat ala Spaghetti Bolognese, så alle var lykkelige. Selvfølgelig blåste det som et uvær (bokstavelig talt) hele natten, og jeg var hele tiden sikker på at jeg hørte fotsporene til han i Fritt Vilt utenfor hver gang jeg hørte etter, men det var en ikke så verst natt.

Men for en morgen å våkne til! Solen tittet frem bak fjellet, blåfargen skimtet gjennom skydekket, gradestokken var minus perfekt...jeg har ikke følt meg så norsk siden jeg gikk i 17-mai toget med russebukse. 

Så fornøyd i dunjakken min. Jeg smilte hele veien frem til hytten. Nei, den følelsen kan ikke beskrives med noe annet!

Tross i at tærene var blitt varme, og jeg begynte å få følelsen tilbake i fingrene var hytten i det nære et kjært syn, og siden jeg hadde utsatt frokosten til foran peisen varmet det ekstra godt å se den. Det var bare en nedoverbakke og en flate som skilte oss og varmen. Det var med skrekkblandet fryd vi satte farten utfor den bratte bakken.

Fryd fra min side...

litt mer skrekk hos Kristin. 

LOL på ansiktet til Fritt Vilt Mannen!

Her demonstrerer Lars så fint fjellvettregel nummer 76. Det er aldri for sent å grave seg ned i tide. Det er forøvrig også anbefalt at det er bedre å snu tidlig enn aldri, ligge med erfarne fjellfolk og ha med kvikk lunsj. Resten lærer jeg til neste gang. 

Jeg har storkost meg så mye med fantastiske mennesker i fantastiske omgivelser, at jeg ikke har noe særlig å være sarkastisk på. Kanskje det bor en aldri så liten Lars Monsen i meg? At han ikke er redd for øksemordere på hytter eller Fritt Vilt Mannen utenfor teltet der han sover alene, når jeg ikke tør å gå alene til utedoen en gang er en bagatell. 

Etter en lengre dusj ble turen avsluttet verdig med et fantastisk tacomåltid på skolekjøkkenet. 

Takk for turen :-)