Utblåsninger

Det å gå og irritere seg over noe eller noen, er som å gå på ski, og halvveis få verdens største gnagsår. Det blir bare verre og verre, og mer og mer irriterende, selv om det ikke var SÅ plagsomt i begynnelsen. Og hvis du aldri stikker hull på vannblemmen, så vannet kan sile ut, og du kan sette på gnagsårplaster, så tar det lang tid før irritasjonen forsvinner. Og hvis du bare går rundt og klager til alle andre om gnagsåret, så ikke bare forsetter det å være der, men du irriterer vettet av alle andre og.

Jeg er alvorlig fornøyd med egen metafor.

Jenter er kretsmestre i å få sånne gnagsår. Problemet vårt er at når noen gjør noe, eller sier noe, så føler vi (eller mange av oss - der finnes sikkert superkvinner der ute. Transvesitter og lesbiske og sånn) en stor trang til å fortelle andre enn den personen som har gjort eller sagt noe, hva som er galt. Det eneste som skjer da, er at jo mer vi snakker om det, jo mer irriterer det oss. Den vi irriterer oss over blir bare oversett, og sett surt på, sånn at begge blir irritert på hverandre, og resultatet over noe som i utgangspunktet var NADA kan bli atombombeish katastrofalt. Jeg har vært på begge sider flere ganger, og det irriterer meg like mye hver gang. Her forleden var den andre personen flink nok til å trosse sin egen stolthet, som er på størrelse med hodepynten til Mette Marit, og tok tak i situasjonen. Det endte med at begge skrek og kjeftet en hel haug (på en meget saklig og voksen måte så klart), og begge synspunkt kom frem. For det er så ufattelig lett å glemme at der finnes en annen side av saken enn sin egen. Vannblemmen eksploderte. Deretter ble vi enige om at begge var to grelle idioter, og satte på plasteret. Idiotskapen ble lagt bak oss, og vi holdt hender mens vi hinkehoppet over en grønn eng med Sound of Music i bakgrunnen og en piknikkurv i hånden. Alternativet kunne vært enormt mye kjipere, da jeg, og flere jeg kjenner, har totalt mistet kontakten med noen som sto meg veldig nærme en gang, bare på grunn av en bagatell. Når man er sint der og da, så tenker man at det er like greit, men når sinnet svinner, så er det faktisk bare ikke verdt det.

Hvis noen irriterer deg, så se for helvete å fortelle de det, i stedet for å rable ut med det til randoms som er ute etter en klype sladder.

Da kan man slutte å deppe.

Og bli lykkelig igjen. 

Og så slipper man å få bekyrmingsrynker.