"Unnskyld, vil du sitte?"

      Et veldig frustrerende dilemma på buss og andre kollektive transportmidler er hvor grensen går mellom at det bare skulle mangle at en reiste seg, og når det er frekt å tilby den meget innbydene sitteplassen sin. Noen personer er enkle å lese; går de med rullator og har tatoveringer fra krigen, reiser man seg. Og de som gjør alt de kan for å se yngre ut enn det de er ved hjelpemidler som overdreven sminkebruk og et antrekk som ville fått alle smålig motebevisste til å fundere hvor hun har kjøpt det (på 90-tallet vel å merke), vil neppe ta bekreftelsen på aldringen ved å bli tilbudt sitteplass særlig bra.

Så har du de i gråsonen. Det er fullt på bussen, og det kommer en eldre (ikke gammel - eldre) dame inn på bussen og står rett ved siden av deg, der du sitter og slapper av i setet ditt. Hun ser ut til å ha passert pensjonsalderen og de små grå har for lengst tittet frem. Helst vil du bare late som du aldri så henne, ikke fordi det er så grusomt å oppgi plassen sin - men fordi du ikke har lyst å overanstrenge hodet ditt med å analysere henne fra topp til tå for å finne ut om hun er en sittekandidat, eller en som tar det som en fornærmelse. Og litt fordi du sitter ganske behagelig.

      Uansett så mener jeg at vi burde finne en løsning på denne forvirringen. Senest i dag satt jeg på bussen og så to tilfeller. Ene damen tok det med et smil og takket nei - uansett så det ut til at tilbyderen så lettere pinlig berørt ut, og endte opp med å måtte henge med i en heller tørr samtale med vedkommende resten av turen. Andre tilfellet ble mannen (faktisk) tilsynelatende ganske fornærmet, og påpekte at det var nok mange år igjen til han trengte veldedighet på bussen.

      Anyroad; dette må tas tak i. I tidligere blogginnlegg ang advarselmarkering på alkohol og hårfarger ga jeg norges klistremerkeforbund en liten oppgave, her har de en til. Mitt forslag er at de produserer en god bunke lapper med innskriften; "Ja - jeg vil sitte". Disse kan en klistre på jakken sin for å vise at det er passende å tilby plassen sin for å unngå all forvirring, og kan godt utleveres på samtlige gamlehjem landet over. Når jeg tenker meg om lurer jeg på om ikke jeg skal gå til anskaffelse av en selv. Ja - jeg vil nemlig veldig gjerne sitte jeg også.