en av DE morgenene.

Noe jeg sårt må innrømme at jeg savner, er å være alene om morgenen. Jeg trenger en times tid på å komme meg fra dyp, bekymringsløs søvn til å være i form til å takle dagens motstander som rampejente. Det får man ikke på folkehøyskole. Her står du opp, 5 minutter senere så POW POW får du realiteten slengt i trynet. Og realiteten og dens deltakere suger som regel.

Det hele begynner med at jeg må sitte på lærerkontoret (igjen) og høre på et ti minutters foredrag som inneholder å snakke rundt grøten for å komme frem til det enkle at jeg kom beruset tilbake til skolen. Det kunne tatt 5 sekunder. "Via en lærer som du var dum nok til å være venn med på Facebook har jeg fått med meg at du prøvde å lure oss og slippe unna med å komme full tilbake, stemmer det?" "Ja." Så enkelt kan det faktisk gjøres, men nei. Her skal vi lage fiktive historier om lærere som treffer på elev, uten å nevne navn, og hva jeg selv ville gjort i en slik situasjon, bare for å dra ut denne ubehagelige, kleine og fra min side lett irriterte og bitre stemningen.

Deretter søker jeg permisjon hos en annen (min) lærer for å reise på landslagssamling i Bergen. "Hvorfor er alle landslagssamlingene i Bergen?" Alle samlingene er ikke i Bergen, men jeg trenger jo ikke søke permisjon om den er 10 minutter unna. Idiot. Da må jeg høre på et intervju av mistenksomme spørsmål angående det. Jeg tilbød meg til og med å komme med signert dokument fra trener hver gang jeg har vært på samling da jeg begynte her, men det var ikke nødvendig, han stolte nå såpass på meg. MUCH.

Jeg føler meg aldri så liten som når lærerne skal irettesette meg. I det ene øyeblikket skal de være kompis, og i det neste snakke til deg som om du er 4 år gammel og har spist opp sjokoladen i skapet. Jeg er ikke vant til sånne omsetninger fra andre mennesker om de så er 12 eller 50 år gamle. Jeg er ikke vant til ikke å bli stolt på, for jeg har ikke gitt noen grunn til at det skal være sånn. Hvordan mener de at vi skal forholde oss til de? Jeg gidder ikke senke guarden og være med på deres "vi er lærer-elev, men kan vel ha et kompisforhold av den grunn" det ene øyeblikket, for ikke å bli stolt på i det neste. Hvis jeg har gjort noe galt, så sier jeg det. Hvis jeg har tenkt til å dra til Bergen for å ha en frihelg, så sier jeg det. Og hvis jeg lyger om det, så har jeg sikkert en jævlig god grunn.

Det er hvertfall veldig tydelig at du må gjerne være kompis med læreren din, han eller hun kan være på ditt nivå i en samtale, og en kan ha et veldig hyggelig forhold til den personen, helt til du må regne med at de stoler på deg. Da er du bare verdens største drittunge, og hadde de hatt muligheten til det, så hadde de ringt foreldrene dine og sladret på deg. Jeg betaler 90 000 kroner for å gå her, så hvis mitt største mål med året var å skulke flest mulig dager for å reise hjem, hadde jeg vært en idiot av dimensjoner. Som om jeg ikke var bitter nok fra før av.