om spinning.

Spinning - Innandørs sykling er ei form for kondisjonstrening der utøvaren syklar på ein spesiallaga, stilleståande «sykkel». Ein kan utføra slik sykling åleine eller på eit lag med instruktør på eit treningssenter. Slik lagsykling med musikk er kjend under varemerket spinning.

Wikipedia valgte å beskrive spinning sånn. Dessverre er det mye feilinformasjon ute og går på Wikipedia, og jeg har derfor tatt meg den friheten å oversette, slik at ikke andre føler seg lurt.

Spinning - Innendørs tortur er en form for helvete der offerne tråkker seg til døde på en spesielt irriterende "gnagsårprodusent". En bør gjøre det alene, men en kan også drite seg ut og gjøre det i fellesskap med en torturist i et møkkasenter. Slik idiotskap med dunking i bakgrunnen er kjent under varemerket YouReallyDon'tWantToTryThisAtHome,OrAnywhereAtAll.Really.

Jeg hadde min første time med dette helvete på onsdag. Da jeg gikk ned i kjelleren på treningssenteret var det første som møtte meg en 5 meter tykk bombedør. Flott, de har tenkt å stenge oss inne i dette torturkammeret og tvinge oss til å tråkke til vi dør. I rommet var belysningen dempet, og på "podiet" som sjefstorturisten hadde sjefssykkelen sin på sto det et stearinlys i hver ende. Det så seriøst ut som et gravkammer. Hvem faen tror han at han er? Virket hvertfall som han prøvde hardt for å få det til å se ut som vi tilba han. For det var nemlig en han. En han med en shorts på som jeg håper det var rumpeinnlegg i, for ellers hadde han bæsjet seg ganske kraftig ut. Og sykkelbriller. Shit så teit han så ut. Det andre jeg reagerte på var at alle de tynne, muskulære, senete menneskene i 60+ alderen for lengst hadde begynt å tråkke i vei. 5 minutter før timen begynte da jeg kom inn. Se til helvete å gå et annet sted å tøffe dere, jævla motivasjonsmordere. Det fortsatte bra da Audhild skulle prøve å hjelpe meg å justere setet og styret så det passet meg, for hvis ikke de hadde skjønt det på ansiktsutrykket mitt allerede, så visste hvertfall alle at jeg var noobie på dette da. Så bæsje-i-buksen mannen måtte så klart rope ut "Ar detta din førsta tima?" på amerikansk aksent. Neida, gjort det en million ganger før, jeg bare glemmer hvordan man tar setet lengre ned hver jævla gang.

Da vi begynte å tråkke tenkte jeg at dette var jo supersmood, det var ikke det samme som de andre stillestående syklene, for her gikk jo beina av seg selv. Det var før 5 minutter hadde gått og han maste om å sette opp motstanden. Etter 15 minutter var jeg dødsfornøyd, helt til jeg oppdaget klokken på veggen. Etter å ha stirret den i senk i ytterlige 5 minutter vurderte jeg om det hadde sett dumt ut å fake et hjerteinfarkt. Jeg kom frem til at det hadde det mest sannsynlig gjort. 45 minutter, og 3 fiktive oppoverbakker senere lå det en dam rundt sykkelen min, og en hjerteinfarkt-scene kunne blitt holdt uten grunn for simulering. Heldigvis eide jeg gamlingene i tøying, så noe gikk da bra.

I dag, to dager senere gnager det som et helvete i rumpa, og jeg unngår å sitte på harde underflater. Og verst av alt, jeg gleder meg til neste gang.