Latterkramper

Det er ingen rus i hele verden som overgår en kraftig latterkrampe. Når du må legge deg ned og det gjør vondt i de 2,5 magemusklene du har spart opp til sommeren, du må hive etter pusten, og nesten kjenner at urinblæren svikter. Når du vet at det du ligger i fosterstilling og får spasmer av egentlig ikke er morsomt en plass, gjør det hele 10 ganger morsommere, og du bare må slå i bakken med den ene hånden og se ut som en sjimpanse på speed. Latteren går over i et slags forsøk på å le, puste og å tenke på én gang, men ender i  en hikstende skrikelyd, og naboene begynner å bli bekymret for hva som foregår. Når du prøver å forklare hva du ler av, og tanken på ordene du forsøker å formulere ikke inneholder et snev av logikk, så det gjør krampene kraftigere, slagene i bakken hyppigere, og sjimpansetendensene tar av. Det er et av de øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

I går kveld var et av de øyeblikkene. Jeg og min venninne gjennom 7 år (høres mer enn det ser ut som - det er jo halve livet mitt), som også er roomien min her på Solborg har hatt noen sånne. Og i går var altså et av de. Vi lå i hver vår seng og funderte over navnet Bjørn Emil. Bare det er jo morsomt i seg selv, men når det dras ut forstår jeg hvorfor resultatet ble som det ble. Nei, jeg gjør ikke det, for når jeg tenker over det er det svært lite morsomt. For å plukke ut et lite utdrag, så kan du jo forestille deg å spørre Bjørn Emil om du kan få leke med søsteren hans, Orangutang Dagny. Personlig synes jeg at dyrearter er for lite brukt i norske navn. Ulv Egil klinger liksom for bra til ikke å bli brukt.

Hvis en god latter forlenger livet, blir dere ikke kvitt meg med det første.

:)