love actually (sucks)

Tradisjonen tro styrtet jeg ned trappene med shampoen fortsatt i håret og håndkle stikkende ut av ræven for å rekke Grevinnen og hovmesteren. 19. året på rad, og fortsatt like morosamt. Jeg dør spesielt av "sugar in the mornin'!" og "I'll kill that cat!". Noe jeg dør innvendig av, noe som er den teite måten å dø på hvis dette skulle være forvirrende for dere som ikke forstår talemåten min, eller andre ting som for eksempel kvadratroten av 4. som er 2. Eller 3, jeg husker ikke, lenge siden. Anyway tilbake til innvendig død, Love actually. Helt seriøst, hvilke hjernedøde idioter setter seg frivillig inn i halvannen times selvpining? Min unnskyldning er at jeg satt i sofaen og gadd ikke reise meg, selv i de 70 møkkareklamepausene på tv 3, men det er et HELT eget blogginnlegg, så skal ikke banne over det nå. Jeg kunne like greit tatt frem samekniven og raspet opp håndleddene mine. Eller plukket ut mitt eget øye, bare på gøy. Etter 15 grinescener, og et innslag av Titanic midt i filmen der, bare på show, og alle får hverandre til slutt, er jeg 14 selvbeherskelsesteknikker i fra å hente geværet til mamma og skyte meg selv, midt i mellom det ene inntakte øyet og hullet fra der øyet jeg plukket ut pleide å være. Neste år håper jeg de sender Pokémon 3. Og Hugh Grant, der finnes andre karakterer i verden enn en klønete, lett forvirret, rimelig håpløs, pløsete sjarmerende og mildt tilbakestående rolle som ALLTID får den drittkjerringen han vil ha på slutten av filmen, JUST SAYIN'.

skjønner ikke hvorfor ikke det blir noen happy ending på meg liksom. blir gæl.

Juleunderholdning as it should be.

Cherio miss Sophie!